Billedkunsten: Journalistikken og sosiologien har overtatt rollen billedkunsten hadde tidligere. Men å sjokkere er heller ikke så lett lenger. Det er snart ikke flere grenser igjen å overskride.

- Ingen lar seg lenger sjokkere

AV ERRLING DOKK HOLM

- Hvorfor er kunsten blitt vanskeligere tilgjengelig?

- Mitt bidrag handler om å beskrive den sosiale og historiske bakgrunnen for den moderne kunstinstitusjonen. Et perspektiv er blant annet: hvorfor er kunsten blitt vanskeligere tilgjengelig?

Det er skrevet lite om kunstformidling, for mitt eget vedkommende har det slått meg hvor lite integrert historien om moderne kunst er med sentrale trekk ved samfunnsutviklingen, og hvor lite denne utviklingen er sett i lys av kunstinstitusjonens fremvekst. Sveen har også ledet fjorårets fjernsynsserie «Kunsten å se» på NRK, og også da poengterer han at kunsten er helt avhengig av rammen den presenteres innefor for å fungere.

- Det er et vanskelig spørsmål, og det er umulig å si det kort. Men la meg ta et eksempel som kan illustrere det du spør om. I 1914 ønsket Marcel Duchamp å stille ut en flasketørker (den gangen var flasketørkere et vanlig husholdningsredskap). Det han ville si var at når han, som profesjonell kunstner stillte ut et objekt i en kunstsammenheng, da blir objektet kunst. Kunsten ligger ikke som en mystisk essens i verket selv.

La oss nå gjøre det tankeeksperimentet at jeg fant igjen denne flasketørkeren. Den har for lengst gått tapt. Og ikke nok med det. Jeg fant også igjen en identisk flasketørker fra samme året, men ikke den Duchamp hadde valgt ut. «Originalen» kun jeg garantert solgt for et åttesifret beløp. For i 1964 lagde Duchamp kopier av flere av sine såkalte «ready-mades» fra tiden rundt 1914-1915. bl. a. flasketørkeren. I 1985 ble flere av dem solgt hos Southebys til kjempepriser. For den andre flasketørkeren ville jeg sannsynligvis fått noen hundrelapper hos en antikvitetshandler.

Med andre ord: Kunstinstitusjonen har vist sin evne, ikke bare til å suge opp i seg og nøytralisere opposisjonelle verk, for flasketørkeren er blitt et hovedverk i den moderen kunstens historie. Den har også bekreftet Duchamps «påstand» om at det er institusjonen som bestemmer hva som skal gjelde som kunst. Det er den som har lagt en aura rundt Duchamps flasketørker, mens alle de andre flasketørkeren må leve sine liv som flasketørkere, og ikke noe mer.

- Er det lenger mulig å være avantgarde?

- Det kommer an på hvordan du definere det. I dag er det forventet at man skal improvisere og sprenge grenser. Avantgardens ideal er blitt institusjonalisert. Det er vel heller ikke så mange grenser å sprenge, og rett nok kan man fremdeles provosere, f.eks. i Bergen, men neppe på Biennalen i Venezia. Skal man gjøre det må man faktisk ty til ikke-kunstenriske virkemidler, som f.eks. voldtekt eller drap på utstillingsåpningen - for å sette det litt på spissen.

I Danmark har en kunstner stilt ut utstoppede bikkjer, og det provoserte.

En student på akademiet i Bergen sa hun var sjalu på de tidlige modernistene, Brac og Picasso, og det kan man jo skjønne. De hadde en entusiasme, som sannsynligvis er umulig i dag, fordi de hadde et handlingsrom som var et helt annet. Det var mulig å utfordre konvensjonene på en helt annen måte enn i dag.

Det er interessant å lese brevvekslingen mellom Brac og Picasso i årene (1910-12). De omtaler seg selv som brødrene Wright (de som oppfant flyet), de så på seg selv som åpnere av nye horisonter. De delte den samme optimismen som kjennetegnet ingeniørene og oppfinnerne.

- Det er flere kunstnere enn noensinne, hva er det som gjør kunstinstitusjonen så tiltrekkende?

- Kanskje forestillingen om at kunsten er «det andre», et alternativ til dominerende «tendenser» i det moderne samfunn: byråkratisering, forflatning, rutinisering, av arbeidet, effektivisering, rasjonalisering, m.m. Det gjør at den har inntatt en posisjon som fristed. Kunsten i vår tid har den fått det jeg vil kalle en kompensatorisk funksjon. Den skal kompensere manglene ved den moderne verden. Det gjør den tiltrekkende og meningsfull for svært mange.

- Har mediene overtatt den samfunnskritiske funksjonene malerne hadde, jeg tenker f.eks. på Christina Krogh?

-Ja, et langt stykke på vei har de det. Journalistikken, men også sosiologien dominerer det rommet billedkunsten opererte i. Et bilde kan ikke lenger få den samme betydningen fordi kunsten i så stor grad har selvstendiggjort seg selv.

- Er du så sikker på det, Mordet på Andreas Bader av Odd Nerdrum ble i sin tid viet mye oppmerksomhet i offentligheten?

-Jo, men det er noe helt annet enn det som skjedde med Krogh. Hans bilder fikk en enorm støtte og oppmerksomhet i arbeiderbevegelsen. Han deltok rett og slett i de store samfunnsdebattene.

-For noen år siden oppnådde Anders Kjærs pornografiske bilder en voldsom oppmerksomhet, og satte sinnene i kok. Er ikke det en indikasjon på at billedkunsten ennå har en rolle å spille som debattprovokatør i samfunnet?

- Ja og nei. Forutsetningen for denne oppmerksomheten var selvsagt at Anders Kjær i utgangspunktet var en av de etablerte og kjente norske malerne. Utstillingen ble en mediebegivenhet, og den satte i gang en viktig debatt.

Mens utstillingen hadde vekket voldsom oppmerksomhet i Moss og i Bergen, ble den helt død når den kom til Trondheim. Den store plass den fikk i mediene gjorde at den fikk en kortvarig levetid som debattema.

- Moderne kunst er for mange uforklarlig?

- Nei, men den er ofte vanskelig tilgjengelig, og det er også streit nok. Mye av den mest interessante kunsten er slik at den krever erfaring for å bli forstått. Noen vil være uenige i det og si: «Kunsten kan forstås intuitivt og spontant. Hvis du bare er åpen og legger fra deg fordommene dine så kommer kunstverket deg i møte.» Men det de glemmer er at de selv sitter med mange års erfaring i å arbeide med kunst. Dette er en betingelse for å være spontan og intuitiv.

La oss si at du sammenligner billedkunst med fotball. Spillerne vil ha en større innsikt enn de som ikke spiller, og trenerne vil gjerne har en høyere forståelse enn spillerne, så er det et hierarki av trenere, og på toppen har vi Egil Drillo Olsen som sier at Øyvind Leonardsen er Norges beste spiller uten ball. Vi andre har nok med å følge ballen når vi ser på, vi har ikke Drillos overblikk.

Slik er det også i kunsten, vi er alle plassert langs en skala av forståelse. Hvis vi opplever det er slik når det gjelder fotball, hvorfor skulle det være annerledes når det gjelder kunsten?

Det er et underlig fenomen at kunsten er det eneste området der alle føler seg kompetente til å felle dommer. Selv om de ikke har noen interesse for eller erfaring med kunst, så er de utrolig raske med å si at «dette er ikke kunst», hvis det er noe de ikke skjønner.

Men hvis de ble spurt om å komme med kvalitetsvurderinger, om noe de ellers ikke har greie på, så ville de si: «Nei det kan jeg ikke si noe om, jeg kan ingenting om det"

Hvorfor sier de ikke det når det gjelder kunst?

- Er det ikke mye i den moderne kunsten selv som gjør at folk kommer med slike reservasjoner?

- Det er det nok. Men vi må heller ikke se bort fra at i denne reaksjonen ligger det mye sosial aggresjon mot de intellektuelle. Kulturarbeideren og kunstneren gis en sosial posisjon gjennom å eie kunsten, som gir sosial status. Det provoserer.

-Er fraværet av politisk kunst, slik vi så den på 70-tallet - en trussel mot billedkunstens appell?

-Nei, en slik kunst er ikke være lenger. Man ville le om noen i dag kom og proklamerte at «Kunsten er for folket», man kan ikke gjenskape den situasjonen. Men i mellomkrigstiden med Sørensen, Werenskiold, med freskomaleriene, så hadde maleriet en viktig plass. Det hadde noe med troen på at kunsten er betydningsfull for mennesket, i dag er denne oppfatingen svekket. Det å lage kunst er mer og mer blitt en meningsfull aktivitet for den enkelte kunstner. Billedkunsten og billedkunstnerne er i dag først og fremst betydningsfulle for seg selv. Men marginaliseringen av kunsten har også noe med borgerskapets utvikling å gjøre. Borgerskapet er ikke lenger en kulturbærende klasse - dette er ikke en moralisering - , kun en konstatering av et faktum. Borgerskapet har ikke lenger tid. Da blir det kulturarbeidere som blir kulturbærerne, de har tid, det er faktisk jobben deres.

billedtekst: Dag Sveen: Skal man provosere må man faktisk ty til ikke-kunstenriske virkemidler, som f.eks. voldtekt eller drap på utstillingsåpningen - for å sette det litt på spissen.

bomber:

- Det er et underlig fenomen at kunsten er det eneste området der alle føler seg kompetente til å felle dommer. Selv om de ikke har noen interesse for eller erfaring med kunst, så er de utrolig raske med å si at «dette er ikke kunst», hvis det er noe de ikke skjønner.

- Det å lage kunst er mer og mer blitt en meningsfull aktivitet for den enkelte kunstner. Billedkunsten og billedkunstnerne er i dag først og fremst betydningsfulle for seg selv.

Artikkel automatisk generert, 15/10-95, kl. 14.37 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.