![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Danmark i Kenya: Det ellers så hjertelige forholdet mellom Norge og Danmark skranter når Karen Blixens Afrika blir arenaen. Alt tyder på at danske myndigheter har trenert informasjon som kunne ha ført til frifinnelse av Koigi Wa Wamwere.
En rekke uttalelser peker i retning av at en av de ansatte ved den danske ambassaden i Nairobi kunne gitt Koigi Wa Wamwere alibi, og derved forhindret at han ble dømt for en forbrytelsen han åpenbart ikke har gjort. I Kenya spekuleres det åpent i om frykten for repsalier fra Mois regime er årsaken til at Danmark her ikke har bidratt med det de kunne i kampen for å frigitt Wamwere.Den danske ambassadeansatte Karin Steffensen bekrefter ovenfor Ritzau Burau at hun var tilstede hos den kenyanske menneskerettighetsadvokaten Gibson Kamau Kuria 1. november 1993. Hun ble derimot frarådet å vitne av den danske ambassadøren i Nairobi. «Hun var meget meget redd. Hun sa at den danske ambassadøren hadde forbudt henne å blande seg i saken. Hun var redd for å miste jobben sin», sier verten Gibson Kamau Kuria. Han har selv vitnet om at Koigi var hos ham på den aktuelle dagen, og dermed ikke kunne ha gjennomført ranet av en politistasjon nærmere tyve mil unna. Kamau Kurias vitnemål ble derimot avvist av retten. Det ville derimot vært svært vanskelig å avvise et vitnemål fra en ambassadeansatt, og mange, deriblant Koigis egen forsvarer Paul Muite mener at Steffensens vitnemål kunne ført til at Koigi ble løslatt.
«Jeg hadde et to timer langt intervju med Karin, hvor jeg tryglet henne om å vitne i saken. Jeg prøvde å få henne til å forstå at Wamwere og de andre tiltalte sto overfor en dødsdom. Hun sa at hun først skulle sjekke med den danske ambassadør. Deretter trakk hun seg med begrunnelsen at ambassaden ikke kunne beskytte henne», sier forsvareren til Ritzau. Steffensen er ansatt på lokal kontrakt, og har derfor ikke diplomatisk immunitet. Hvis hun vitnet kunne hun risikere å bli utvist av landet.
Mirugi Kariuki, Koigis forsvarer: - Det er svært uheldig at fru Steffensen ikke ville vitne i for Koigi. Vi har god grunn til å tro at dette hadde vært av avgjørende betydning for forsvaret. Da jeg forsøkte å kontakte henne for å få hennes forklaring på at hun ikke ville vitne, la hun på røret. Det har senere vært nærmest umulig å få tak i henne.
- Vi har nylig mottatt et brev av henne der hun hevder at det hennes vitnemål ikke ville vært av noen videre betydning, det kunne snarere svekke forsvaret, hevder hun. Men det er ikke hun som skal avgjøre hva som er viktig for forsvaret. Vi tror det kunne ha avgjort saken, sier Kariuki til Morgenbladet.
- Jeg kan jo skjønne at hun nødig vil stille opp ettersom hun ikke har diplomatisk immunitet. Men Danmark kunne ha stilt opp med den beskyttelsen hun trenger. Vi har kilder høyt oppe i ambassaden som sier at dette er en politisk beslutning fra Danmark, og selv om ambassadøren benekter det, må det være klart at landet gjør alt for ikke å bli dratt inn i saken. I forrige uke kom det danske Utenriksdepartementet med en svært positiv uttalelse. Der sto det at Danmark var overbevist om at Koigi var uskyldig, og at de så fram til hans frigivelse. Dette er mildt sagt tvetydige signaler.
Det oppsiktsvekkende er derimot at den danske ambassaden ikke søkte å gi henne den beskyttelsen hun trengte for å kunne vitne. Flere danske folketingsrepresentanter har bedt bistandsminister Poul Nilsson om å forklare dan danske oppførselen i denne saken. Danmark har hele tiden støttet Norge i Koigi-saken, men støtten har mer vært til Norge, enn til den konkrete saken. Da Kenya brøt av de diplomatiske forbindelsene med Norge i 1990, fordi den norske ambassadøren Nils Dahl hadde overvært et av de forberedende rettsmøtene i (den daværende) saken mot Koigi, ga Danmark sin fulle støtte til Norge. Samtidig avviste den danske ambassaden å ta Norges plass i rettsalen. «Det hadde vært en provokasjon», sier kilder ved den danske ambassaden i Nairobi.
Danmark holder en betydelig lavere utenrikspolitisk profil enn Norge, og prøver i Koigi-saken å balansere mellom hensynet til sin skandinaviske nabo, og frykten for å tråkke president Moi på tærne. Og ettersom den kenyanske presidenten strammer grepet, blir dette en stadig vanskeligere balansegang for Danmark. Da Koigi i forrige uke ble idømt fire års fengsel og seks stokkeslag, var bistandsminister Poul Nilsson at dette var en «overraskende» dom som han «beklaget». Den milde danske reaksjonen skapte reaksjoner, blant annet fra Amnesty International. Når det nå viser seg å være en offisiell dansk beslutning å holde tilbake viktig informasjon som kunne ha ført til frifinnelse for Koigi, settes den milde danske reaksjonen i et annet lys.
På spørsmål om hva den norske ambassaden ville gjort hvis det var en norsk ambassadeansatt som hadde vært sammen med Koigi den gjeldende kvelden, sier Danbolt til Morgenbladet: -Det hele er en hypotetisk situasjon, men da hadde vi nok kontaktet norsk UD før vi bestemte om hun skulle vitne eller ikke. Danbolt har videre ingen formening om dansk UD har godkjent, eller stått bak beslutningen om ikke å la Karin Steffensen vitne i saken mot Koigi.
Heller ikke Ingvar Hanen, pressetalsmann i norsk UD, vil kritisere danskene. -Det er best om danskene selv uttaler seg i denne saken. Havnen vil ikke spekulere på hva Norge hadde gjort i en tilsvarende situasjon, der en norsk ambassadeansatt satt med opplysninger som forsvaret anså som avgjørende for Koigis sak. - Norge har vært aktive i denne saken, og gjort alt for å støtte Koigi, og øve internasjonalt press på kenyanske myndigheter. Vi vil gjerne understreke at Norge mener dette ikke er en kriminalsak. Hele saken er politisk forfølgelse av opposisjonspolitikeren Koigi wa Wamwere, tiltalen er urettmessig og på falsk grunnlag.
President Moi anser, som eneveldige fyrster gjorde i gamle dager, enhver uønsket uttalelse som et angrep på egen person. Danmark må i dette tilfellet ha vurdert den politiske kostnaden i forholdet til Kenya for så høy at de ikke ville la Steffensen vitne. «Hvis jeg hadde vitnet kunne det ha fått uoverskuelige konsekvenser for den danske ambassadens videre eksistens i Kenya», sier Steffensen til Ritzau. Selv mener både hun og ambassaden at vitnemålet trolig hadde hatt liten innflytelse på utfallet av saken. Men Koigis advokater er oppgitte over oppførselen og mener hennes vitnemål hadde veid tungt i saken. I et rettssystem som til de grader er preget av politiske hensyn, veier prestisje meget tungt. Et utsagn fra en ambassadeansatt er ikke bare viktig i seg selv, men kunne gitt troverdighet til de andre vitnene som retten denne gangen valgte å avvise.
Men også Kenya må følge med i tiden, etter Berlinmurens fall er ikke politiske likvideringer akseptert, Kenya er ikke lenger strategisk viktig, slik landet var under den kalde krigen. Når landet likevel søker nye måter å forfølge sine opposisjonelle, er ikke det uventet. Det er derimot et svært uheldig at vestlige land støtter opp om denne politikken fra ettpartistyrets tid. Hvis Danmark holder tilbake informasjon som forsvarerne kunne tvunget frem en frifinnelse, er dette ikke bare uheldig for Koigi og de andre dømte. Danmarks handlinger gir indirekte støtte og legitimitet til president Mois handlinger i Koigi-saken. Det gir også Moi et viktig signal om at det internasjonale samfunnet aksepterer, om enn noe motvillig, Kenyas behandling av opposisjonelle.
billedtekst: Danmarks rolle: Kunne den danske ambassaden i Nairobi reddet Koigi wa Wamwere fra et fengselsopphold med uvisst utfall? I såfall, hvorfor gjorde de det ikke?
foto: Scanfoto