Hul helhet

Under lanseringen av «Kristin Lavransdatter» ga Liv Ullmann uttrykk for en dyp fascinasjon av middelalderens mentalitet. Hun følte seg tiltrukket av den helhetlige tidsånd som preget datidens mennesker og tilværelse. Godt nok. Men hvordan kan det samme mennesket, bare noen uker etterpå, gjøre det til en prinsippsak ikke å delta i TV-aksjonen «Omsorg for hele mennesket"?

Kunstnerinnens frustrasjon over kristenfolkets homsehets er ikke vanskelig å forstå. Men å la sitt agg gå ut over Frelsesarmeen? Booths soldater må i sannhet være noe av det minst stivbent kristne som betrår skaperverkets overflate.

Å boikotte de barmhjertige samaritaner synes meg rett og slett i heleste laget…

Nåde

Særlig i lys av Liv Ullmanns Undsettolkning synes boikotten merkelig. Den forsoning Ullmann legger inn i de siste scener mellom Kristins foreldre Ragnfrid og Lavrans, peker ganske entydig i retning av en nåderik forståelse av middelalderens helhetssyn. Ullmanns middelalderfremstillig inneholder en særlig nåderikdom i den betydning at hun så sterkt vektlegger hvordan Lavrans lar nåde går for rett. Både Kristin og moren synder grovt. Likevel tilgir Lavrans begge. Han aksepterer ganske sikkert ikke syndene deres, men Ullmann fremelsker den menneskekjærlighet i ham som overvinner lov og bud.

Lavrans

Men hånden på hjertet har jeg vondt for å se den store forskjellen mellom en frelsessoldat og Lavrans. Begge setter mennesket først. Omsorgen vinner over fordømmelsen. Menneskenes hjerter vinner over dogmatikken.

Men i den virkelige verden synes Liv Ullmann så oppsatt på den romantiske og optimale helhet, at hun mister helheten på veien. Hun blir en helhetsdogmatiker.

I TV-aksjons-saken blir Ullmann spillende en slags Kristin-skikkelse, som åpenbart føler så sterkt for de homofiles sak at hun vil gå gjennom ild og vann for dem. Det paradoksale blir da at hun mister middelalderens rommelige helhetssyn. Hun «synder» mot både Undsets og sin egen kunstneriske innsikt: Tilgivelse og nåde som eneste mulighet i livets store, mangfoldige helhet.

Pendelen

Det er ikke noe stort poeng å ta vår største filmpersonlighet med buksene nede. Vi må likevel tro at hun hadde en mening med å lage «Kristin Lavransdatter». Nettopp i vår tid. Filmen MÅ sees på som et kunstverk som vil oss noe. Vil utvikle oss. Bringe oss videre. Videre mot en større helhetsforståelse. Av både livet, spiritualiteten og kjærligheten.

At mange nåtidstenkere ser oss på vei inn i en ny middelalder, er forsåvidt gammel nytt. Man trenger ikke være filosof for å forstå at pendelen svinger. Den er allerede i bevegelse. Godt på vei inn i høyere bevisstheter, ny åndelighet og fandens oldemødre.

Snakketøy

Dagens politikere skal ikke holde snakketøyet igang særlig lenge, før det kommer susende uttrykk som «helhetlig sett» og «helhetsvurdering». Strengt tatt betyr disse begrepene at alle momenter er tenkt inn. Man hevder faktisk å ha tatt hensyn til hele helheten! Hvert enkelt menneske. Hver enkelt parrelasjon. Hvert eneste foreldre-barn forhold. Alt dette har politikeren tenk på!

Utifra politikernes egne utsagn kan man derfor slutte at våre folkevalgte enten er guder, eller at deres utsagn er absurde. Svaret gir seg selv. Og påviser at politikk og reel helhetstenkning i seg selv er en representerer et motsetningsforhold.

Den politiske journalistikken kobles samtidig mer og mer sammen med sladreavislogikk. Påvisninger av inkonsekvens mellom liv og lære er blitt umåtelig populært blant mediafolk. Denne metodikken er utvilsomt et utslag av en helhetstenkende mentalitet. Men på dette punkt brukes helhetsbildet stort sett fordømmende. Avdekningen av et større helhetsbilde av en gitt person, brukes nesten utelukkende til å blamere vedkommende. Og gladelig gjenreiser man protestantismens prydligste botsinstitusjon: Gapestokken.

Alternativt

Det er mer enn forståelig at dagens menneske med sine identitetskriser, sitt krysspress-stress og sin uregjerlige tilværelse romantiserer helhetstenkningen. Den alternative bevegelse har profittert på dette, men alternativistene har også påvist at menneskets helse ikke kan regnes ut, og forstås, utifra den lille multiplikasjonsmodellen.

Men helhetsterapien, helhetsbehandlingen og helhetstenkningens betydning blir også sterkt romantisert innenfor den alternative bevegelse. Folk kommer ut fra naturmedisinske institutter, homøopater og aromaterapauter, og tror de har funnet svaret. Svaret med stor S. Å påvise at de ikke knapt nok har grepet en flik av tilværelsen faktiske totalitet er meget enkelt. Men troen på at man faktisk har funnet svaret frelser mange, for å si det litt kristent.

Hel

Utifra vår norrøne arv er begrepet «Hel» synonymt med det underjordiske. I en kristen kontekst: Helvete. Og så langt på vår vandring inn i en ny middelalder, har helhetstenkningen gitt oss flere sorger enn gleder. Forståelig nok. For i motsetning til middelaldermenneskene er vi hjelpeløst fortapte i fornuftens vold. Vi nekter å gi gåtefullheten og absurditeten legitimitet. Vi avskyr tanken på vår egen litenhet. Vi insisterer på å forstå et meningsfylde som ligger utenfor de menneskelige betingelser. Vår helhetssøken fortoner seg derfor inntil videre som en heller hul affære. Dessverre.

PåL MATHIESEN