Musikkreservatet

ULTIMA-FESTIVALEN: De virkelig spennende outsiderne er ute av Ultima. Ved å ha utelukkende modernistisk musikk på programmet, blir festivalen begrenset - og begrensende.

Ultima-festivalen bruker tung europeisk modernist-ammunisjon (Berio, Ligeti, Xenakis, Boulez, Nono) for å beskyte sitt eget revir, samtidig som festivalen forsøker å bryte ut av sitt eget format ved å presentere de fleste norske komponistene med helt ferske verk. Men det ferske norske brekker nærmest ryggraden under vekten fra modernisttradisjonen; de unge må ha fått med seg for meget informasjon, blitt spist opp av alt de har lært seg om andre, for det er flere eksempler på skoleflinke verk uten personlig snittflate, uten annet enn teoretisk engasjement i det jeg hører når musikken slippes løs på meg. Det forbauser, for de fleste av disse unge norske intellektuelle tonebetvingerne er omtrent så gamle som Schubert var da han døde. Hva er det som hindrer dem i å komme til oss med nye verk tidligere enn de gjør? Jeg vet ikke, den stigende levealderen kanskje, men det er nærliggende å anta at det er lærerne som gjennom sin musikkestetikk og musikkforståelse hindrer komposisjonsskuddene å blomstre. Ultima-festivalen gjør noe av det samme, for nå har de satset på et komponistprogram som allerede foreligger som plateinnspilling, og som derved har blitt gjenstand for grundige vurderinger før konsertpodiet. Ingen grunn til å ta sats og gå på trynet her, altså.

Det kastrerer spontaniteten i musikkutfoldelsen, og det setter samtidig grenser for nye utøvere og komponister fordi de blir nødt til å forholde seg til det som Ultima-festivalen presenterer og det som får gjennomslag i dens revir.

Etterlyser jeg outsiderne? Ja, så absolutt.

For det er ved å ta tak i disse det uventede oppstår; det er ved å begi seg inn i prosjekter som har en rimelig god sjanse til å mislykkes noe uten om det vanlige skapes; det er det ukjente som pirrer, plager og puffer deg videre når du møter det, også i konsertsalen. Noe av det Ultima-festivalen har tilbudt egner seg knapt for annet enn plategjengivelse. Datamanipulerte high-tech-komposisjoner der musikerens utøvende tolkning blir slukt opp i datamaskineriet har et ganske annet estetisk mål enn musikken i utgangspunktet har: Nå brukes teknologien til å ensforme musikalske ideer, tidligere kunne selv en enkelt tone inneholde et klart musikalsk budskap. Konsertformen er også så langt jeg kan forstå det gjort temmelig overflødig når musikken som fremføres i mange tilfeller kun har rent komposisjonsteknisk interesse, når den ikke er i stand til å kommunisere med sitt publikum annet enn som en syntese av det uvanlige, som et syntetisk produkt.

Etterbyrden fra modernismen har langt på vei ingen nasjonale aspekter, ingen nasjonale særpreg. Hvorfor skulle den ha det når det kun tar sekunder å fakse over de nyeste halvsidene skrevet musikk til Kina, eller underholde seg med det komponistene som befolker Internet legger frem for hverandre?

Jeg synes å se en degenerering av musikken i dette forholdet, en degenerering fordi jeg ikke ser at noe som helst beviser at musikkens utvikling er uendelig, at en Ultima-festival bare kan bli «bedre» og «bedre». Det kan den selvsagt ikke, noen ultimat festival eksisterer ikke, og Ultimas dilemma må jo være at den hvert år må undergrave det den gjorde sist, begynne på bar bakke igjen for å kunne fornye seg. Årets festival har så langt jeg har hørt den ikke vist synlig vilje til andre uttrykk enn det som enten er eller springer ut av modernismen. Derfor snakker vi faktisk om en festival som er svært begrensende og begrenset i sitt repertoar, omtrent som en festival med utelukkende verk av komponisten Ketil Bjørnstad ville vært det. Likevel: Ultima går videre, og noe kan jeg ikke ta fra de ansvarlige programfolkene der: Med så mye slagverk til stede er omsider sado-modernismen skikkelig etablert som musikalsk retning her hjemme. Det var kanskje på tide?

Det som først og fremst preger de internasjonale samtidsmusikkfestivalene er ikke deres overskudd eller mangel på budsjetter, økonomien er alltid et skjulested for manglende kunstneriske ideer. Hoveddelen av festivalene utveksler ideer med hverandre, og gjennom det foregår det en ensretting og forkrommet internasjonalisering av ny musikk, omtrent som når filmfestivalene rundt omkring i verden hele tiden kjører de samme filmene; jeg fikk nettopp brev om at Grubers Die Hasenjagd nå har deltatt i 25 ulike filmfestivaler hittil i år! Festivalkonseptet mister med andre ord ethvert særpreg mens fornyelsen står på utsiden av reviret - for vettskremt til å gå inn.

ESPEN MINEUR SÆTRE

Artikkel automatisk generert, 15/10-95, kl. 14.37 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.