WILLIAM GIBSON Fra bok til kino

Johnny Menmonic er den første adapsjonen av et William Gibson verk som har nådd kino-lerrettet. Den amerikanske science-fiction forfatteren er strålende fornøyd med en film han selv har vært sterkt delaktig i.

- I Hollywood er det uvanlig at manusforfatteren jobber så tett innpå regisøren som jeg og Robert har gjort i Johnny Mnemonic. Men det har åpenbart vært fruktbart, og jeg er veldig fornøyd med resultatet. Allerede første gang jeg så Keanu Reeves på settet skjønte jeg at han var Johnny Mnemonic.

- Hva ligger til grunn for historien om Johnmny Mnemonic?

- Johnny Mnemonic handler om informasjonens politikk. Johnny er en kurèr som lagrer data i sitt eget hode. Hva slags informasjon vet han ikke, det han vet er at folk vil ha tak i han pga informasjonen han bærer med seg. Jeg ser på historien som en fabel over informasjonsalderen.

Det har vært mye prat om filmatiseringer av Gibson verker, men Johnny Mnemonic er foreløpig den første og eneste. Tidligere har Abel Ferrara snust på novellen New Rose Hotel, James Cameron på Burning Chrome, mens Neuromancer forsvant i et hav av manuser. Gibsons poengterer at fordelen med Johnny Mnemonic var at han kunne ivareta en viss kunstnerisk kontroll selv.

- Jeg har skrevet antagelig noe sånt som 30 forskjellige skisser/manuser i forkant av filmen. Siden jeg selv hadde skrevet novellen så kunne jeg lettere tillate meg kunstneriske friheter, samtidig som Johnny Mnemonic ikke er av totemene i mitt literære forfatterskap. Dermed unngår du altfor høye forventninger.

De fem årene som har gått siden Longo og Gibson bestemte seg for å satse på filmen har stort sett handlet om finansiering. Det hele startet opp som et lavbudsjettsprosjekt på 1.5 millioner dollar og endte opp som en 30 milloner dollar film på TriStar Pictures i Hollywood. Investorene luktet penger når de hørte at stjerner som Dolph Lundgren og Keanu Reeves var interessert i filmens to mannlige hovedroller. Men Johnny Mnemonic har også funnet plass til artister som Henry Rollins og Ice-T. Med andre ord er også rockekredibiliteten tatt godt vare på.

- Vel noen rocka film vil jeg ikke si det er. Vi var bekymret for at filmen skulle se ut som en haug med rockevideoer satt etter hverandre. Så jeg bestemte meg tidlig for at filmen skulle ha et skikkelig soundtrack med temaer, ikke låt på låt. Det vil riktignok være noe rockemusikk innarbeidet i filmen. Okay, jeg skal vel innrømme at filmen nok ser veldig rock`n`roll ut.

- Du startet som forfatter på slutten av 70-tallet med noveller. Hadde du tidlig ambisjoner om å revolusjonere science-fiction genren?

- Jeg og noen andre forfattere hadde nok ambisjoner i den retning på begynnelsen av 80-tallet. Men ettersom tingene har utviklet, seg vet jeg ikke helt om vi har maktet å forandre på literaturen i vesentlig grad. Jeg tror vi heller skapte et alternativt spor. Hvis science-fiction er pop-musikk så er litteraturen jeg skriver alternativ FM-rock. Den har mye til felles med musikkens undergrunnsrock både kulturelt og måten den forholder seg til industriens masseproduserte varer.

Gibson debuterte i 1977 med novellen Fragments of a Hologram Rose, men det var først med romanen Neuromancer i 1984 han slo igjennom for et større publikum. Neuromacer satte standarden for 80-tallets science-fiction literatur med en stilistisk prosa og sine skitne bakgater. I motsetning til den tradisjonelle science-fiction forholdt, som var i ferd med å kveles i endeløse rom-operaer, var Gibsons mer opptatt av teknologiens menneskelige aspekter. Det som tidligere hadde vært forskerens domene den altomfattende teknologien ble overtatt av ungdommen, hackerne. Neuromaner fikk sine oppfølgere, og triologien ble fullført med Count Zero og Mona Lisa Overdrive. Deretter forandret Gibson kurs og skrev sammen med Bruce Streling damp-techno romanen The Difference Engine, løselig basert på Charles Babbits dampbaserte regnemaskin fra 1800-tallet.

- En av de tingene jeg ønsket når jeg begynte å skrive science-fiction var å skape en literatur som både var sær, men som samtidig hadde pop-appell. En slags pop-art. Det hadde vært veldig lite science-fiction av den typen før jeg og en del andre begynte å skrive på begynnelsen av 80-tallet. En del av den tradisjonelle amerikanske sience-fictionen ble skapt i en total isolasjon av mennesker som aldri hadde vært delaktig i et ordinært samfunnsliv. Jeg har alltid vært fascinert av dualiteten mellom et populært uttrykk og politisk aktivisme. Det er et område science-fiction stort sett har styrt utenom. Hvor er for eksempel bohemene i Star Trek?

-Hva meg deg som person. Har du klart å avlive alle mytene rundt deg?

- Jeg bruker mye tid med pressen til å motarbeide teorien om at jeg er en «cool» rock`n`roll kar som skriver noe som likner på et Stealth bombefly med serienummeret filt av. For det er egentlig ikke sånn jeg er. Men måten vi mytelogiserer artister på i dagens sivilisasjon betyr at artisten selv egentlig ikke har noe kontroll over dette. Det er et biprodukt av bransjens ønske om å kommersialsiere og trivialisere kunst. De liker folk som er medievennlige slik at de kan promotere både boken og forfatteren.

- Det er lett å trekke paralleller mellom deg og den tyske gruppen Kraftwerk. De var også langt forut for sin tid med sin strømlinjeformede synth-musikk. Men i det samtiden hadde tatt dem igjen kunne de bare hvile på sine laurbær å si; det dere gjør nå sa vi at dere skulle gjøre for ti år siden.

- Ja jeg ser poenget, eneste problemet er at jeg ikke har noen mulighet til å utgi Neuromancer: The Remix. Det er vel forskjellen. Jeg ønsker å fortsette med å skrive, men jeg kom til et punkt der jeg oppdaget at de kritiske analyser og gjennomgangen av Cyberpunkens sosiale aspekter ikke var mitt problem lenger. Her er boka, finn ut hva du vil om den. Jeg gjør mitt, så for leserne eller kritikerne gjøre sitt.

Gibson forteller at det bare i USA er det tre forskjellige rockeband som slåss om å bruke bandnavnet Mona Lisa Overdrive. Ikke bare har mannen skapt literatur av høy kvalitet, han har også skapt et fundament for en hel industri rundt konseptet Cyberpunk, om enn noe ufrivillig. Ringvirkningene av hans bøker har faktisk hatt langt mindre effekt i literære kretser enn i resten av kunst-industrien. Både motebransjen, filmindustrien og ikke minst musikere har ærgjerrig sugd impulser ut av Gibsons prosa. Men han nekter å stilles til ansvar for Billy Idols «konsept-album» Cyberpunk. Et sted går grensen.

- Jeg var litt overrasket over mannens timing. En merkelig ting å gjøre, jeg hadde faktisk lunch med Billy for et par år siden. Vi snakket vagt om at han skulle være med i en film som den gang var på trappene av en av mine bøker, så han kjenner til meg. Konseptalbumer pleier ikke være av de beste ideer på denne jord, mer vil jeg ikke si om den saken. Du skjønner sikkert hva jeg mener..

Gibson fortsetter så med en utredning om at han stadig er i kontakt med både U2`s vokalist Bono og Mick Jagger, før han plutselig undres litt over at han kjenner så mange kjendiser.

- Ja det er egentlig litt merkelig. Hvordan ideer går rundt verden. Her sitter jeg og skriver en bok på soverommet, så plutselig skal det føre til at jeg spiser middag med Mick Jagger i herskapsvillaen hans i Irland. Men for all del både Bono og Jagger er hyggelige karer.

- Så nå er du en del av det internasjonale jetsettet da?

- Vel, egentlig så er disse karene svært normale, noe jetsett har jeg egentlig ikke greie. Jeg bor fortsatt sammen med min kone i en villa i Vancouver.

- Så du er ikke en mislykket rockestjerne som har sett en sjanse til en leve et rock`n`roll liv som forfatter?

- Nei, jeg kom aldri så langt som til å lage musikk. Jeg er ikke det minste musikalsk. Men det morsomme er at jeg helt siden starten har fått veldig mye feedback fra musikere. Det var noe jeg ikke hadde forventet. Jeg har alltid fått veldig mye inspirasjon fra rockemusikere så det var bra at jeg kunne gi noe tilbake.

- Alle bøkene dine, også Johnny Mnemonic, skildrer et samfunn på kanten av stupet. Det blir en merkelig blanding av hi-tech og forfall. Er det en viss frustrasjon du får utløp for?

- Vel, hvis du ser på byer som Los Angeles eller New York er de ekstremt entropiske, men likevel baseres de hele tiden på ny teknologi. Det blir et slags flombelyst forfall. Et av de mer interessante fenomenene med vårt samfunn på slutten av årtusenet, er at det finnes slike byer. Når du får disse enorme byene som L.A. som hele tiden overraskes av jordskjelv, opptøyer og branner så er faktisk realitetens L.A. vel så merkelig som de byene i mine bøker.

- Er vi på kanten av stupet?

- Vel jeg vet ikke om vi er på kanten av noe stup, men det som er helt klart er at vi er inne i en flytende tidsepoke, kall det en æra av noe nytt. Det skjer en rekke nye ting, i de siste 20 årene har vi sett en rekke nye teknologier, ny måter å forholde seg til verden på f.eks kaos-teorien eller teorien om kompleksitet. Helt nye paradigmer blir ofte assosiert med et historisk skille i den menneskelig oppfattelsesevne. Jeg er i hvert fall villig til å gi ideen en sjanse.

- Hvordan går det så med den amerikanske informasjonsmotorveien?

- Jeg har et ganske kynisk syn på dette. Informasjonsmotorveien er prosjektet for buisnissmenn som vil kontrollerer Internet. Men Internet er et selvskapende territorium, informasjonsmotorveien vil bli et handlesenter og en videreutvikling av 500 kanalers universet. De ser etter en måte å selge dette. Noen av de mest pinlige og opprørende samtaler jeg noen gang har hatt har vært med folk fra de amerikanske telefonselskapene. Jeg prøvde å fortelle dem om konseptet bak Internet, og da de skjønte at dette i realiteten handlet om «free-long-distance» telefonsamtaler var det ustyrtelig morsomt å se med hvilken smerte de mottok budskapet..

- Hva med frykten for at all denne teknologien skal skape nye sosiale barrierer. Er den ubegrunnet?

- Vel, jeg finner det bekymringsverdig at teknologien ikke har større penetrerende kraft når det gjelder sosiale klasser. I hvert fall ikke i USA, det blir et middelklasse og overklasse fenomen. Men jeg tror at dette på sikt vil forsvinne, spesielt når grensesnittene mellom menneske og maskin vil bli mer intuitive. Det er ingen grunn til at å bruke Internet skal være vanskeligere enn å ringe en vanlig telefonsamtale. Jeg vil tro at mine barnebarn ikke engang vil tenke over en gang at de har en PC. Jeg tror maskinen vil bli en naturlig del av dem. Jeg mistenker at en de få tingene Star Trek faktisk hadde rett i er at teknologien vil være stemmeaktiverende..

- Gi oss en god grunn for å se Jonnhny Menmonic på kino?

- Det er et stykke sofistikert kunst, svært stilig utført med et tankevekkende innhold. Som sagt, jeg er hvert i fall veldig fornøyd.

Artikkel automatisk generert, 06/10-95, kl. 01.00 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.