Beirut: Ordet hadde en spesiell klang. For over 20 år siden, før borgerkrigen forvandlet landet, ga det assosiasjoner til yrende handel, en pulserende økonomi og et liberalt og fritt bysamfunn. Krigen ødela alt dette. Men dag er gjenoppbyggingen i full gang, enorme investeringer gjøres og Beirut aspirerer etter fordums storhet.

Libanon - Midtøstens Sveits, nok en gang?

Ved ankomst Beirut internasjonale flyplass i 1995 slår det en at til tross for bilder av Syrias president Hafez al Assad, er det ikke lenger syriske soldater eller det fryktede etterretningsvesenet som kontrollerer flyplassen. De har trukket seg ut og overlatt en flyplass under oppussing til sine libanesiske kolleger. På vei gjennom de sørlige bydeler mot Beirut sentrum ønsker en flere meter høy plakat av Ayatollah Khomeini deg velkommen etterfulgt av en like stor reklameplakat for J&B Whisky. Velkjente paradokser i Libanon som gjennom sin symbolverdi karakteriserer det sjia-islamske elementet i Libanon og virkeligheten det må forholde seg til. Krigens herjinger preger fortsatt byen, men gjenoppbyggingen foregår i et utrolig raskt tempo. Gjenoppbyggingsplanen som ventes å være gjennomført i år 2002 regnes å ha en kostnadsramme på 13 milliarder dollar, med private foretak på 16 milliarder dollar i tillegg. Prosjektet synes å gå svært bra. Saneringsarbeidet av det gamle bysenteret som ble totalt ødelagt under borgerkrigen ligger allerede flere måneder før tidsplanen. Gjenreisningen av dette ca 1,6 millioner kvm store området er en av de dyreste og mest omfattende byggeprosjektene i hele Midtøsten. Som i ethvert krigsrammet land er boligmangelen skrikende. Man regner med at ca. 180.00 boliger er totalt ødelagt og rundt like mange delvis ødelagt. I løpet av gjenoppbyggingsperioden regner man med at det må bygges rundt en halv million nye boliger for å huse de husløse blant Libanons 3,5 millioner innbyggere. Infrastrukturen, under krigen til dels totalt fraværende, viser synlige tegn på å ha blitt forbedret. Trafikkpolitiet dirigerer trafikken og tidligere fremmedlegemer som trafikklys blinker i et flunkende nytt trafikksystem - for ikke å snakke om gatelys og fortau, for øvrig donert av Libyas leder Muammar Gadhafi. Gjenoppbyggingen byr på en svært brå overgang for en krigstrett befolkning. Libanons økonomi holdt seg relativt sterk langt ut i borgerkrigen før den kollapset. I 1992 var inflasjonen på 140 prosent, mens den i dag ligger på rundt 10 prosent. Landets valuta, den libanesiske lira, er derfor stabil, men svært svak (1 USD = 1575 L.L.). Dette betyr et liv under fattigdomsgrensen for over halvparten av libaneserne. Likevel skaper gjenoppbyggingen av landet ingen begeistret glød blant befolkningen. Følelsen av gjenoppbyggingen av landet kun kommer en liten klikk av nyrike forretningsmenn, med statsminister Rafiq Hariri i spissen til gode, er utbredt. Men uansett er det en svak optimisme å spore. Vissheten om at freden tross alt markerer en oppgang for landet er der.

Folkegruppen som befinner seg nederst på rangstigen i det libanesiske samfunnet, er de ca. 400.000 palestinske flyktningene som har lidd en usikker og lite gjestmild skjebne i Libanon siden de ble fordrevet fra Palestina i 1948. Palestinerne har ingen sivile rettigheter i Libanon. Det paradoksale for palestinerne i Libanon er at i det samme øyeblikk de så fredsavtalen mellom PLO og Israel bli skrevet under, forsvant den siste flik av håp om å vende tilbake til deres hjemland, Palestina. Deres skjebne går ut på nok en gang å bli forflyttet. Sannsynligvis vil en del av flyktningene bli omplassert i et stadig mer rasistisk Europa. Resten skal bosettes i Beqaa-dalen, mens noen kanskje får bosette seg på Vestbredden. Et område av Palestina 1948-flyktningene i Libanon ikke har noen røtter i: De kommer fra det som den gang utgjorde det nordlige Palestina.

Det syriske militærvesenets tilstedeværelse er langt mindre synlig enn tidligere. De har til en viss grad, som avtalt, trukket seg tilbake til Beqaa-dalen. Den libanesiske regjering har foreløpig bedt dem om å bli. Det er ikke mer enn fire år siden militsene la ned sine våpen.

Målet er at Libanons tidligere funksjon som Midtøstens internasjonale markedsplass og finanssenter, utdannelsessenter og fremste turistmål skal gjenopprettes. Beirut, tidligere kjent som Midtøstens Paris, hovedstad i et land hvor klimaet tillater adspredelser som slalåm i fjellene om formiddagen etterfulgt av en svømmetur i Middelhavet om ettermiddagen ( praktisk mulig, men ingen har noensinne møtt noen som har gjort det) skal gjenoppstå fra asken. Målet kan oppnås, takket være en av Libanons sterkeste egenskaper: Dets folks vitalitet og oppfinnsomhet.

Libanons framtid avhenger av i hvilken grad Syria tillater Libanons politiske liv med dets konturer av demokrati å utvikle seg. Landet er kanskje ennå ikke stabilt nok etter borgerkrigen til å stå helt på egne ben. Uansett ser Libanon ut til å måtte leve med en realitet som heter Syria. I alle fall inntil det mange venter på i spenning - hva som vil skje når en aldrende og skrøpelig Hafez al Assad ikke lenger trekker i trådene.

TEKST OG FOTO MARTIN YTTERVIK

Artikkel automatisk generert, 06/10-95, kl. 01.00 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.