![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Det hele startet egentlig ikke med mordene på Nicole Brown og Ronald Goldman. På det tidspunktet handlet det primært om et politianliggende med stort potensiale for deler av pressen. Saken tok først av noen dager senere da O.J. Simpson flyktet fra politiet i en biljakt som ble kringkastet rundt hele verden. Amerikanere møtte opp langs motorveien for nok en gang å heie på den tidligere sportshelten og første del av «The O.J. Simpson Case» var sendt. Som testepisode betraktet, var den en enorm suksess.
I ettertid må det bare konstateres at resten av serien ikke står tilbake for første episode. Historien om den suksessrike fotballstjernen som senere ble TV-reporter og skuespiller, var like mye fortellingen om en av Amerikas mest omfattende sosiale «hvitvaskingskampanjer». O.J. ble det hvite Amerikas bevis på at også svarte kunne lykkes i håpets land, og det er denne mediablekede inkarnasjonen på vellykkethet som nå står på spill i dramaet omkring to mord i Los Angeles.
Rundt hovedpersonen svermet en rollebesetning Hollywood bare kunne drømme om. Side om side med Armani-kleshengeren Robert Shapiro satt Harvard-professoren Alan Dershowitz, begge på lag med Simpson. Litt bortenfor regjerte hovedanklageren Marcia Clark med erfaring fra mer enn 20 tidligere mordsaker. Hun har en ex-mann som hun førte rettssak mot på fritiden og to barn han hevdet at hun ikke lenger hadde tid til. I tillegg til henne stilte aktoratet med sin egen svarte suksess, Christoffer Darden, dynamisk korthåret, pent kledd og passe rampete. Over det hele tronet Fru Justitia, som i dette tilfellet var en mann. Dommer Ito samler på fyllepenner, har to hunder og en katt og tenker seg alltid om flere ganger før han snakker.
Når denne typen rettssaker blir underholdning, er det virkeligheten som står på spill. Virkeligheten er i dette tilfellet mediaskapt, og de forsvarer den med nebb og klør. Med utgangspunkt i medias egne krav til dramaturgi og utvikling av plottet, ble offentligheten daglig oversvømmet av en salig blanding av fakta, tolkning, manipulasjon og ren løgn. Det som i utgangspunktet var ment som TV-sendt folkeopplysning har blitt en industri som omsetter for hundrevis av millioner av dollar. I dramaets ytterkanter selges O.J.-effekter i et omfang ikke står tilbake for hverken Smurfer, Teenage Mutant Ninja Turtles eller Sesame Street.
Da juryforkvinnen på tirsdag proklamerte O.J.s uskyld for en hel verden, var det mediaindustrien som trakk avgårde med halve seieren. Investeringene i Simpson AS ga full uttelling. Et av de største spørsmålene saken reiste, ble imidlertid aldri besvart; Hva hadde skjedd hvis juryen kom ut og svarte «ja» på skyldspørsmålet. Ville det amerikanske TV-publikumet våknet opp og forstått at de nettopp hadde sett en sann historie fra virkeligheten, eller ville de ha poppet seg en ny runde popcorn og zappet over på L.A. Law isteden?