DIGITALT Nettet med det rare i

Internettet er et merkelig fenomen, med sine millioner av antatte brukere og sine hundrevis av ulike medier. Det er vanskelig å si hvilket internett-medium som er rarest. Kanskje er det IRC, hvor folk skriver i munnen på hverandre i hundre kanaler, kanskje er det MUDs, med sine bokstaverte kosestunder og tekstuelle karneval, kanskje er det Usenet, hvor nittenårige cyber-postpunkere nærleser og dekonstruerer hverandres meldinger med en nidkjærhet som selv poststrukturalistiske post-doctores burde misunne dem. Kanskje er det et nytt og fantastisk medium som noen informatikkstudenter i Pittsburg og Reykjavik eller Helsinki koker sammen i dette øyeblikk, og som er glemt i neste måned. Ikke vet jeg. Men jeg holder en knapp på World Wide Web.

Jorge Luis Borges skrev en gang i «Boken av Sand» om en mystisk bok med uendelig mange sider, hvor det var umulig å komme tilbake til den samme siden når man hadde bladd forbi. Boken kunne studeres i det uendelige uten at slutten eller begynnelsen dukket opp. Denne novellen er utvilsomt en av Borges beste. Allikevel virker den i dag som en litt for opplagt allusjon til WWW.

World Wide Web er nemlig en uendelig samling sider, hvor en kan bla og bla et helt liv. Nye web-sider dukker ustanselig opp, blir forandret, og viskes ut. Ulike genrer, stiler, språk og kulturer står side om side. WWW er på en direkte måte en global, levende bok, en Kringla heimsins som omfatter alt og derfor ikke kan kopieres eller holdes fast.

Allikevel er det en slags orden, en sosial logikk som styrer de digitale diskursene. Vi vet ikke så mye om dette enda, og en god del av det vi tror vi vet er feil.

Ta forfatterbegrepet. Det er blitt et postulat for hypertekst-forskere at Roland Barthes hadde rett -- forfatteren er død (og hyperteksten gjorde det). Men forfatteren er ikke død, og den beste indikasjonen på det er for tiden hypertekst og WWW. Her har de fleste ekte vebbianerne sin egen såkalte hjemmeside -- en side hvor de presenterer seg selv, sin familie, sin katt og sine sunne interesser; og en liste med linker til kuule sider, som fungerer som kulturell kapital. Med den lønnes de besøkende, og dersom kuulhetsfaktoren er høy nok vil forfatteren igjen lønnes med en permanent innlink fra den besøkendes hjemmeside. I tillegg kommer utallige varianter av jeg-linker-deg-hvis-du-linker-meg. Alle disse synliggjøringsritualene tyder på én ting, at forfatteren lever i beste velgående på nettet.

Men hva skjer med oss, dersom vi primært blir gjenkjent og tilnærmet gjennom vår skrift på nettet? Vil vi ikke tape i konkurransen med vårt tekstlige jeg? Panikken kommer som vanlig alt for sent. Allerede Barthes hevdet at noe førtekstlig, uskyldig jeg ikke finnes, og at «jeg» er en uendelighet av andre tekster. Og Borges påpeker ironisk i «Borges og jeg» at forfatterjeget har vunnet over ham: «Jeg vet ikke hvem av de to som skriver denne siden.» Kanskje WWW ikke er så merkelig likevel?

ESPEN AARSETH

DIGITALT Nettet med det rare i

ESPEN AARSETH

Artikkel automatisk generert, 06/10-95, kl. 01.00 redaksjon@morgenbladet.no Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.

Artikkel automatisk generert, 06/10-95, kl. 01.00 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.