Det svarte Amerika

Den svarte borgerrettighetssbevegelsen er mer eller mindre død. Martin Luther Kings etterfølgere er det ingen som lenger bryr seg om. Derimot er det helter fra andre scener enn politikken som har entret den svarte offentligheten og gjort suksess. Colin Powell, en pensjonert general med suksess fra Golf-krigen, O.J. Simpson, en mordfrikjent Tv-stjerne, og Michael Jackson, en pedofilifrikjøpt plastisk operert popstjerne, representerer det unge svarte Amerikas drømmer og lengsler. Alle har de fått sin popularitet innen karriereveier som tradisjonelt har vært behersket av hvite. Michael Jackson har til og med gått så langt at han har anlagt hvit hud, hans referanse til det negroide blir til slutt kun av ideologisk art.

Det er lenge siden Black Panter og Malcom X oppildnet unge svarte til å storme samfunnet, kjempe fram de svartes rettigheter og krige for en egen kulturell identitet.

Den kampen var muligens dømt til nederlag, men spørsmålet er om støtten som f.eks. O.J. Simpson får fra den svarte befolkningen kan sees som noe annet enn desperat refleks. I jakten på egne forbilder ender de opp med den svarte overklassens mest vellykkede menn, en vellykkethet som i stor grad består av å hengi seg til det hvite Amerikas idealer.

Paradoksalt nok kan det vise seg at frifinnelsen av O.J.Simpson velter Colin Powells muligheter for å bli valgt til USAs første svarte president. I og med at flertallet av den hvite befolkningen tror at O.J. faktisk begikk drapet, mens oppfatningen er den motsatte hos de svarte, er potensialet for en ny og mer subtil rasisme under den kommende valgkampen tilstede (se Kristian Elsters kommentar på s. 4).

Samtidig er de svartes stilling mer utsatt enn noensinne. De utgjør 12 % av befolkningen, men er underrepresentert i alle statusyrker og høyere utdanning. Derimot er de kraftig overrepresentert i fengslene, hele 40% av de innsatte er svarte. Denne dypt ydmykende strukturen speiler det svarte Amerikas historie de siste 30 årene, og viser at integrasjonen i det amerikanske samfunnet har vært mer smertefullt og mindre vellykket enn noen trodde den gangen. Etter 30 år med positivt forskjellsbehandling av utsatt grupper - det vil i de fleste tilfeller si fattige svarte - er situasjonen om mulig verre en noensinne.

Den hvite middelklassen fornemmer at den har betalt sine skatter til et system som har feilet grovt. Den har finansiert velferdsordninger som ikke har fungert, samtidig som deres egen posisjon er blitt mer utsatt, både økonomisk og sosialt.

I Kongressen er etterhvert stemningen ikke spesielt vennlig ovenfor mange av de ordninger de fattigste svarte er avhengig av.

Et siste element som ytterligere gir indikasjoner på tilstanden, er gjenopplivingen av påstanden om at svarte genetisk sett er mindre intelligente enn hvite. I Boken «The Bell Curve» ble denne påstanden belagt, riktig nok på totalt sviktende og feilaktig grunnlag. Det forhindret ikke at den ble en bestselger og at den hvite høyresiden fikk enda et kort på hånden i kampen for å kutte i velferdsordningene: «Hvorfor hjelpe dem, når de likevel er dummer enn oss» lød det.

I dette klimaet er det vanskelig å finne forbilder, og den politiske bevisstheten hos de svarte er like lav som i resten av befolkningen. Det er derfor neppe noen reelle muligheter til at det svarte Amerika vil mobilisere politisk i den nærmeste fremtiden. De vil som resten av det amerikanske samfunnet forholde seg intimt til Tv-skjermens helter og la dem fortolke den politiske virkeligheten.

Der vinner de svarte i det minste, i blant.

edh

Det svarte Amerika

Artikkel automatisk generert, 06/10-95, kl. 01.00 redaksjon@morgenbladet.no Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.

Artikkel automatisk generert, 06/10-95, kl. 01.00 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.