![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Unge Kunstneres Samfund (UKS)
30. September - 22. oktober
BILLEDKUNST I UKS stiller Eva Klerck Gange og Hennie Ann Isdahl ut sammen med finske Tuomi Klemi.For å begynne med Klemi fyller han en av salene med objekter, der skogen og menneskets forhold til naturen, særlig den såkalte foredlingsprosessen av naturens «ressurser», er hovedtema. Ett av dem viser avskåret treverk som liggende tømmer bak glass og ramme, og heter Gold. Skogen er pyntelig stablet og pakket, med sin organiske form gjort rund som mynter. Ironien kan slett ikke kalles subtil, og når bandasjerte grener blir hengende på rekke og rad og gir assosiasjoner til et kondomeri, er industrialismens rå brutalitet avspeilet i menneskets bevisste ufruktbarhet, - der grenene er stilt opp mellom ett bilde av stående og ett av fallen skog.
En orange tarmhaug, som også kan minne om en oppsvulmet hjerne, bærer tittelen Nature, the Theme of the Visual Art. Den bæres av den samme bitre ironien som ikke helt greier å bite, forvirret inn i mellomrommet mellom galgenhumor og bitter anklage som den er. Disse figurene er relativt tydelige, mens andre ikke umiddelbart hjelpes til tydelig liv av sine titler, som de to grå skikkelsene som med sine myke, glattskurte former bærer tittelen Beautiful and Beauty Problems. En blanding av det halvforedlete, naturobjektet reflekterer den vakre tanke som skal nedfelle seg i naturobjektets opprinnelige skjønnhet, hvilket gjør at den tvil som reiser seg i forbindelse med hvor skjønnheten har sitt opphav, i tanken eller naturen, aktualiseres.
I UKS dystre kjeller har så Eva Klerck Gange sin installasjon. En glassplate rommer utsnitt av det finske nasjonalepos Kalevala, der helten kommer til et sted der alle er kledd i fineste gull. Rundt omkring mellom stenveggene henger ellers store portretter av finske slitere, gamle fotografier av trauste og trette mennesker i finstasen, tatt en gang på attenhundretallet eller ved århundreskiftet. Disse anonyme portrettene gjennomlyses i rød-orange gyldne farver, akkompagnert av en lettere trist musikk, og dikt og bilder gir umiddelbart spennvidden mellom nasjonalromantikkens mytefigurer og de som egentlig var der, men uten at man skal kunne påpeke dette som en konflikt. Det har kanskje å gjøre med at den gamle, hungertruede leilending selv har gått over til å bli helt i en myte, og slik forstenes både han og krigeren i en besynderlig melankoli, der det eneste som gjenstår av dem er den evige hypostaseringen, heltemakeriet.
Hennie Ann Isdahl befinner seg i værelsene ved siden av Klemis utstilling. Hvis de andre utstilleres verker ikke kan beskyldes for å appellere til folket, er dette ikke mindre tilfellet med hennes rad av treobjekter, halvveis malte, halvt hvitt tre. Biter som settes sammen til små portaler eller hva det nå må sies å forestille, med titler som Stengt åpning, Oppløst interiør, pent interiør. En rekke av verkene bærer tittelen Stengt åpning, og utilgjengeligheten forsterkes ved materialenes litt flisete og halvveis bemalte karakter, som ved første øyekast reduseres til dårlig håndverk, som førsteinntrykk. Titlene er generelle, nokså intetsigende, og spørsmålet blir om disse meget almene situasjoner som at en åpning er stengt, eller et interiør oppløst, kan bære et overbevisende uttrykk for noe som helst, og dernest om det er gitt et presist språk ved disse konstruksjonene. Den tilsynelatende enkelhet i formspråket får en til å stille spørsmål om hva som eksempelvis skal bety «stengt» og hva som er tegn for «åpning» i kunstnerens eventuelle tegnsett. Det forekommer meg at det ikke kan gis svar på det. Muligens er uklarheten så et mål i seg selv, men mitt inntrykk er at denne uklarheten ikke skyldes de spenninger som må til for at man skal balansere seg frem til en eller annen form for innsikt. Det hele blir ganske privat.
SIMEN MIDGAARD