Kolon Forlag

ØB med hjelp av venner

Øyvind Berg med gjendiktninger av Li Ju og Osip Mandelstam pluss egne dikt.

Siste ØB-produksjon, Forskjellig, støtter seg på tre; på nye, egensnekrede ting, på gjendiktninger av russeren Osip Mandelstam (1891-1938) - kanonisert Stalin-martyr -, og 22 veiledende punkter for poeter av kineseren Li Ju (261-303).

To medstyrende tredjedeler komplimentert av ØBs egen seksjon, som lager det hele til tre. Det har et ekko av klassisk kristen trefoldighet/enighet sirklende rundt seg; ØB måler hverken seg eller Mandelstam/Li Ju etter trefoldighet, han måler seg og sine to i et klassisk evinnelig og uendelig beger (eller krukke, som ØBs eget dikt, «Kromosomkrøll», er formet som.). Det er det utgamle drikkekaret som ingen tømmer, den kontoen som styrer diktene som sier de styrer kloden - som de selvfølgelig gjør og ikke gjør, alt etter hva du mener er dikt og hva dikt er. ØB virker å ville ha med Li Ju i boken for blant annet å holde spennet inntakt, spennet som ligger latent i fysikkens metafor «Big Bang», og i politikkens metafor Felleskap. Poetenes fellesskap slik Li Ju skrev: «Hele universet kan rommes i hans skrift».

Er det skryt, eller mer? Det spørs. Det må en poet til for å skrive dŽt, slik Li Ju skriver: «Poeten tenker, midt i verden, mens han nærer sine tanker med klassikerne.» Det virker selvfølgelig, det virker som observasjoner og godt opp med viten og kunnskap kan greie å lage poeten. Men se det ØB skriver i DEN SOM DIGGER BACH KAN OGS FORST MØØØØ:

«Det tomme rom, sa mein Freund og kakka/ seg i skallen, det tomme rom er noe/ du har HER, i knollen, for å TENKE// klarere enn space'n som på tross av/ stor avstand mellom atomer innimellom/ er uendelig STAPPA, skjønner du? Nei».

En reell poetisk ambisjon, en historisk poetisk ambisjon, må finne seg i å «stappes» - med klassikerne og raut fra kyr, ta stoffet inn, få stoffet til å stå stille - i skallen/ begeret/ krukken/ kontoen, og begynne diktbevegelsen derfra; den er den der pågående personlig-operatiske overtyren som ambisjonen må få satt på plass, en daglig-døgnlig fulltidsgeskjeft; som i teknisk forstand vil si å perfeksjonere sin egen stil. ØB har hele tiden hatt sansen for å skrive i flere stilarter samtidig..(!). Tar vi den - «samtidig» ? Mer skryt, eller tilfelle?

DEN HEMMELIGHETSFULLE ORDREN og RHUNDRETS LATTERKULE er dikt skrevet ned som klassiske rimstrofer; sistnevnte åpner med Descartes-parafrasen «Jeg tenker, altså Big Bang» og rundes av etter fire strofer med «Jeg tenker, altså ler jeg meg skakk». For ØB er begge deler tilfelle, Det Store Smellet smeller stort i tanken som tenker det, og samtidig er tanken selvfølgelig for stor for vilket som helst «jeg», samtidig som tanken om det bare skjer der - eller diktet, om du vil. Men det er ikke bare i etterkant av Descartes ØB skriver Descartes på nytt. Det er også etter alt «stort» som har skjedd - i dette århundret.

Som skjedde med folk som Mandelstam; som bare var nok en dikter - en dikter er bare en dikter, som ikke alltid liker alle diktene han eller hun er omgitt av; Stalin er den store metaforen i Mandelstams samtid, og dessuten en metafor som ser: « Du min tid, mitt rovdyr, evner/ Žn å møte blikket ditt?» Nei. ikke Žn enslig. Der og da var det knapt snakk om å le seg skakk - da ble du skutt av din egen tid, som var Barte-Josef fra Georgia. En tid med forskjellige dikt i sirkulasjon - noen av dem bet, bet blant annet dikterne, og ble i sin tid også bitt: «Han hamrer ut lover som smeder gjør sko;/ pannen får Žn, lysken får to.// Hver eneste dødsdom skal klinge her/ som når osseten svelger - et bringebær.»

Det er sterk kost, det tyrannen fyller munnen med, det er dŽt diktet som bare kan spys ut av kjeften - av poeten, og det er ikke slike dikt som er reelle eller nødvendige her hos oss; men der Mandelstam skriver «En må alltid reise, ikke bare til Armenia og Tadsjikistan» legger ØB til «en må alltid lese Osip Mandelstam.» - sikkert ment i både direkte og overført betydning.

Lik det eller ikke, men ØB og Mandelstam hører til en tradisjon, som kanskje bedre enn noen andre genrer holder på en reell og vital samtidighet. Hvor langt unna står egentlig Li Ju og ØB unna hverandre, om vi ser bort fra skillet mellom kinesisk idiogram og latinsk alfabet? Det hadde vært givende å høre dem diskutere begreper som «Kina» og «Norge» - og se om det ble en latterkule ut av det… Det er klart det er langt herfra til Orienten, om det er slik vi vil ha det. Eller, det er disse usynlige men likevel nyttige kalorier som vi importerer og eksporterer tvers over de grandiose genregrensene nasjonsterritorialer; skulle vi lete etter et credo hos ØB måtte det ligne på noe som omtrentlig sier «du eier det du gjendikter». Det er en omformulering av ØBs poesillioner; like mye som et dikt er et dikt er det en åpning; du tar det derfra, der det ikke går lenger, og fortsetter. Som igjen selvfølgelig betyr at langt mer enn dikt er dikt - men la oss begrense oss for den gode begrensningens skyld. Et stiltrekk hos ØB (m.fl., som Vold, Espen Stueland) er sosiolekten, som mer enn dialekten tar samfunnstungen som sådan på alvor (hinsides målstriden). Det er noe av det optimale, nesten sprengte stilleiet han ønsker å praktisere og har praktisert i tidligere samlinger og diverse tekst- og teaterprosjekter. FORSKJELLIG er mindre hybrid, ikke så inflatert av metaforiske særligheter som stoff han har skrevet før. Han tar seg mer villig inn i den hverdagslige mediaretorikken nå, tar omvendt disse stilleiene inn i sin metrikk, og så får vi se - som i DEN HEMMELIGHETSFULLE ORDEN: Ja, vi er sånt stoff som horer lages av/ forlatt i den sene statfarsen/ spissmetaforer er jeg og du/ som strir for å ofre gasjen/ eller omvendt, for her i etaten jobbes det på skift/ noen gjør tale mens andre gjør skrift».

Som kort vil si: erru' midt i det så erru' midt i det. Men hvordan? Som kapitalist; eller kapital? Vi kan på vegne av ØB lage et skille, mellom selvfølgelig (prosjektert) og uselvfølgelig (uprosjektert) horing; litt fra FORSKJELLIGVIS kan figurere som en slags synstest: «alt jeg noensinne sa er forskjellig/ alt jeg kan si/ herfra til evigheten, som ratt fins fordi/ nå er forskjellig fra nå».

Ja, det er poesillionene i omløp, det er kjernen i Li Jus utfall mot opportun retorikk: «Ingen kan kontrollere poesien» - og selv om sitatet er tatt fra et avsnitt om inspirasjon (som idag får mindre og mindre kredibilitet) så forteller den også om en åndelig-intern motmakt, en skrive- og skryteakt som forsvinner fra det selvfølgelige og inseminerer selvfølgeligheten. Skulle ikke «nå er forskjellig fra nå» både fortelle og bevise dŽt? Det er lesestoff som samtidig smaker og ikke smelter så lett på tungen. Det er dessuten poeten ØBs sunne og kredible fag-angst. Han hører til dem som tydelig nok misliker å gjenta seg selv - med et større perspektiv på produksjonen hans er det umulig å unngå å se en repeterende tendens - som er til å leve med, for oss og for ham. Neologismene, nyordene, begynte han allerede å «bruke» i kortprosa-debuten Retninger for over ti år og sju samlinger siden, som nødvendige startblokker som springer ut fra lest og fordøyd materiale fra den dikttradisjonen ØB vet han fortsetter - et ordfag som vil videre på ordenes vegne, som drar med seg et ordlass som allerede eksisterer som nedskreven og vedtatt eller ikke-vedtatt historie. Han siterer en unevnt kilde: «den som gidder jobbe vil føde sin egen far» - kanskje ikke ut gjennom konas livmor, men likevel…

ØB nevner i etterordet arbeid med Paul Celan, og tendensen hos ham mot katakrese, misbruk av ord og uttrykk - slik en rumensk-tysk jøde født i 1920 kan ha følt dette misbruket på kroppen - av det tyske språket. Der Mandelstam - for å bruke Olaf Bull -ømt med rytmer naglet Stalin fast, tar Celan skrittet videre: den skjønne tyske kunstfrasen er jafset i biter av nazi-rottweilere og Celan skyves som poet mot umulige og samtidige «sanne» bilder og uttrykk som Todesfuge og Niemandsrose. Som Li Ju i ØBs orddrakt skriver: «En god metafor fungerer som en punchline, og pisker fram mening». Det er nærmest uhyggelig dekkende for Mandelstam og Celan, som begge skrev sine dikt på toppen av fjell med massakrerte, de skrev «situasjonsbetinget» - og det er ment som et kompliment.

Minnediktet om nylig avdøde kollega Tor Ulven, SPØRSML/SVAR, kan gi oss en pekepinn på nok et Li Ju-sitat: «Hvert dikt krever sitt». Forsvunnet er Ulven likevel så nær; som alt annet enn en ekstrovert Mykle eller en publisistisk Bjørneboe er det ikke mye å si - i lange, sammenfattende, forklarende linjer. ØB skreller pompøsitetene vekk, som er poetisk korrekt vis-a-vis poeten Ulven, han er ikke her lenger uansett, og enkelte spekulasjoner gir så fint lite, langt mindre enn finstemt forsiktig poesi: «Måtte han dø?/ Nei, men han døde/ hvorfor det?/ jeg kan ikke si det». Ikke vi heller, heldigvis. Regn det med som poesillioner.

KURT G. SWEENEY

Artikkel automatisk generert, 06/10-95, kl. 01.00 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.