Aschehoug

Twin Peaks på nynorsk

«Vestlandskrim»-bok nummer to fra Kolbjørn Hauge sliter ikke med noe annet enn tempoet.

I Hauges tilfelle er det flere særegene ting, han skriver «vestlandskrim,» hvor settingen er alt annet enn knallharde urbane miljøer - som er vanlig i moderne krim, og han skriver på nynorsk.

Mang en gang har jeg etterlyst nytenkning innenfor dagens krimbøker, det virker som mange forfattere ikke har vilje til å utfordre genrens konvensjoner, men nøyer seg med å skape A4-krim. Dermed føyer store mengder av moderne krim seg inn i en stereotyp masse hvor bøkene i beste sosialdemokratiske trend ikke skiller seg ut - hvor særlig bøker som følger en helt i bind etter bind ofte munner ut i et stort gjesp. Hauge fremstår, av tidligere nevnte grunner, i så måte som en fargeklatt. Hans «vestlandskrim»-debut kom med Heit juice i 1993, en bok som vant den norske delen av en skandinavisk spenningsroman-konkurranse.

Handlingen i Død mann i boks er lagt til en liten kystbygd, Vegstrand, i nærheten av Bergen. «Boksen» i tittlen henspeiler på en silo, hvor det flere ganger blir funnet lik. Først ut går originalen på stedet, det sees på som en ulykkeshendelse. Så forsvinner bonden og siloeieren, Reinert Smedal, alt tyder på at han har druknet under en fisketur inntil han også blir funnet død i «boksen.»Kriminalbetjent Håkon Brenna og førstebetjent Arthur Andersen blir kalt inn for å hjelpe den lokale lensmannen.

Ledetrådene er få, hvorfor Smedal er blitt tatt av dage er det ingen som har noen klar idŽ om, bortsett fra at det kan ha tilknytning til krigen, en tomtetvist, campingplassen han eier, familieanliggende eller noe helt annet - kort sagt: Alt er som det skal i en spenningsbok. Leseren blir presentert for et ganske ekstensivt persongalleri, en mengde detaljer og bisarre bygdeintriger - for alt er selvfølgelig ikke så idyllisk som overflaten tyder på. Brenna og Andersen vikles inn i «Twin Peaks» på nynorsk, komplett med en selskapssyk geitekilling, lysskye forbindelser mellom kjønnene, samtidig med at de forskjellige innbyggerene etterhvert får sine egne teorier om hvem som har brukt siloen som dumpingplass.

Den nynorske språkdrakten medfører en del snurrige setninger, for med sin store mengde dialog blir det mye muntlig språk, og unge mennesker har som kjent en egen evne til å mikse inn mye rart når de snakker:

«- Sjanse for ein tripp ein dag? Spurde ho. - Vi skal liggje på denne føkkings campen heilt til laurdag.»

Mange tror at alt på nynorsk må være kjedelig, det er ikke tilfellet for Død mann i boks. Hauge tar ingen store sjanser, og holder seg godt innenfor kjente krimrammer, med god troverdighet og krimmens favoritt synsvinkel; tredjeperson, men det er mye god underholdning, svært menneskelige karakterer.

Historien har en slags innlagt treghet, med mye dialog hvor viktige detaljer stadig blir avdekket, med den lille bygda som speedometer. Dette virker på den ene siden som en riktig teknikk som kler settingen godt, men gjør det litt vanskelig for leseren å holde interessen på topp gjennom hele boken. Progresjonen i boken er bygd rundt en jevn tilførsel av småbiter som hver for seg ikke har særlig verdi, men som i beste krimtradisjon gir deg hele bildet hvis du er oppmerksom - boken er et sikkert valg for de som liker oppnøstinger a l‡ Agatha Christie, og et bra alternativ for lesekos foran peisen til påsken.

MORTEN ABRAHAMSEN

Artikkel automatisk generert, 06/10-95, kl. 01.00 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.