Oversatt av Per Malde

Tiden

Hjelp, vi er i fornøyelsesparkbransjen

Carl Hiaasens fjerde bok på norsk, Hjemme verst, er til å le av.

Og tilnærmingsmåten får bli å skisse opp noe av innholdet. Noe som ikke er så lett fordi det meste er temmelig sykt, og kan dermed gi inntrykk av totalt kaos, hvilket egentlig stemmer med bokens innhold.

I Florida er det en fornøyelsespark, med forbilde i Disneyland, bygd opp av den tidligere mafiakaren Francis X. Kingsbury. For å trekke flere mennesker har parken en avdeling for sjeldne dyr, hvor mangovånden er trekkplasteret; etter sigende er stedets to eksemplarer de eneste som er igjen på kloden.

Problemet oppstår da disse rotteliknende kreaturene blir stjålet, tyvene tror det er langt fler enn to i boksen de knabber, og hiver de to ut av rømningsbilen i ren refleks da de klarer å snike seg ut av boksen, i den tro at det er ekle rotter. Vånd nummer Žn havner oppi en leid cabriolet, turistfamilien ombord friker ut og en hjelpende politimann pulveriserer den lille gnageren med sin Magnum. Den andre fyker inn av vinduet til en bobil befolket av en religiøs gruppe fra Boca Raton, som moser den med en golfparasoll. Så var det ingen igjen.

For Kingsbury er dette en katastrofe, for han vil fremstå som en dyre- og miljøvennlig type, slik at han kan bygge opp et boligkompleks med en tilhørende attenhulls golfbane på områdets eneste gjenværende våtmark.

Vår helt er den lett utbrente journalisten Joe Winder som jobber som presseansvarlig i fornøyelsesparken. Han skjønner at det er ugler i mosen ved hele greia da parkens dyrlege blir borte, for så å dukke opp i buken på spekkhuggeren Orky, en annen av stedets store attraksjoner, som uheldigvis er blitt kvalt av den døde veterinæren.

Winder går i dekning hos en jente som spiller Robbie Vaskebjørn i parken, etter at han har sagt opp jobben og blitt kastet ut av kjæresten - som holder på å bli utbrent i jobben som tele-sex vertinne. Han starter en sofistikert aksjon for å avsløre Kingsbury, og hindre hans storslåtte byggeprosjekt. Men det er farlig, for parkens vaktsjef, Pedro, får ordre om å likvidere han. Pedro er kroppsbygger og rusler rundt med et IV-apparat som gir ham kontinuerlig tilførsel av boler. Han får jevnlig anfall, og da er det eneste som kan roe ham ned en irrasjonell voldshandling.

Leseren blir presentert for et massivt persongalleri. Hos mange forfattere ville dette blitt helt umulig å følge, men Hiaasens karakterer er så absurde - og situasjonene de innføres i likeså - at identifisering aldri er noe problem. Boken er bygget opp i slapstick-tradisjonen, hvor personene for eksempel kan finne på å gnage av seg beinet rett under kneet for å komme seg løs fra en bli som har kjørt over dem, mens andre kan oppleve å bli voldtatt av en delfin. For at dette skal fungere, og ikke bare bli tåpelig, må språket følge en viss ironisk og sarkastisk distanse, det har Hiaasen klart, men det virker ikke som oversetteren har hatt en like heldig håndtering. Mye av humoren ligger mellom linjene og i dobbelbetydningen ord kan ha, neppe drømmejobben for en oversetter, og ikke sjelden virker setninger klumsete i det ellers lettbente språket. Det største problemet med boken er at humorkurven er svakt synkende utover i boken, noe som henger sammen med at leseren etterhvert blir kjent med de forskjellige karakterene, dermed overrasker de ikke like mye som i starten. Likevel sjangler boken mot slutten - på helt utenkelige måter.

MORTEN ABRAHAMSEN

Artikkel automatisk generert, 06/10-95, kl. 01.00 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.