Tristesser i utvalg - III, 86 s.

Aschehoug

Ujevne tristesser

Nils-Fredrik Nielsens tristesser har solgt i over 37000 eksemplarer og nå har vi igjen muligheten til å utdype vår høstdepressive horisont med hans tredje samling.

Nielsen lager ikke aforismer i tradisjonell forstand. Til det er mange av disse sentensene for snevre og lokale («Ansiktet ble aldri helt fullt av kviser»), og kretser rundt trivielle fenomener: «Telefonsvareren ble en fiasko da ingen hørte forskjell på stemmen og pipetonen.» Mange av tristessene har et veldig lite poeng eller spiller på det faktum at vi skal le når vi gjenkjenner de ordtakene og uttrykkene som Nielsen har vridd på eller gjort absurde, og det holder ikke: «Det gikk med et skrik som ødela alt.» «Det slo meg at han hadde en hammer.» «Hans livshistorie var et sorgens kapittel i glemmeboken.»

Men mange av tristessene holder mål, synes jeg. De er morsomme og fine å ha på lager ved passende anledninger. Nielsen serverer små visdomsord til hverdag og fest, og her ligger vel selve paradokset: Ingen av tristessene er så triste at man blir trist av dem. Derimot er mange av dem verdt en liten latter, og det er jo kanskje litt forstemmende, siden det er et tegn på at ingenting blir tatt alvorlig lenger. De mest tragiske hendelser og erfaringer kan gjøres til gjenstand for tristesser som gis ut i bokform for å teste vår sans for humor, eller vår sans for tristesser. «Til alles ergrelse kom hjerteanfallet midt i Sportsrevyen.»

Det virker lekende lett å skrive tristesser, og man kan i dypeste alvor spørre seg om hvorfor det ikke er flere som gir ut tristesse-samlinger. Det er et nedslående faktum at det rundt i de tusen, traurige norske hjem ligger tristesser og slenger på stusslige skrivebord, rablet ned av mismodige mennesker som har bak seg et bedrøvelig langt liv, dager, måneder og ekteskap fylt helt opp til klosettlokket med de dystreste og mest meningsfattige og monotone ikke-hendelser. «Etter å ha delt femtusen pizzaer var tiden inne til å feire sølvbryllup.»

Nå som Nielsen har gått foran som et begredelig eksempel er det på tide at Aschehoug kryper til korset og innser hvor viktig det er å få utgitt det norske folks samlede tristesser, noe som selvsagt er en håpløs oppgave, dømt til å mislykkes. «Da katten døde begynte han å tvile på Guds eksistens».

MIKAEL GODØ

Artikkel automatisk generert, 06/10-95, kl. 01.00 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.