135 s.

Aschehoug

Forutsigbar jakt etter tyven, morderen og gjedda

Arild Nyquists siste bok har den forunderlige tittelen ? Romanen Novellen. Men bokens innhold er dessverre ikke like tankevekkende som tittelen.

Romanen utspiller seg på et pensjonat med en rekke merkelige beboere. Dit ankommer hovedpersonen Tom og han trekkes snart inn i en kriminalhistorie. Mannen til en kvinne ved navn Alice Ingermann har sporløst forsvunnet i en novelle som går forut for romanen. Tom går inn i detektivrollen og får etterhvert mistanke om at det ligger noe kriminelt bak forsvinningen. Det viser seg etterhvert at Fru Ingermanns mann er drept og Tom finner liket med en stilett i brystet i et styrtet fly. Parallelt med jakten på den forsvunne mannen, er det en eller annen som på nattestid sniker seg rundt i pensjonatet og stjeler fra sine medpensjonærer. Ikke overraskende avslører Tom på romanens siste side at tyven og morderen er en og samme person.

I novellen som avslutter boken dukker flere av de samme personene som i romanen opp, men nå har de fått nye roller og egenskaper. Novellen handler om Toms og Bertes utallige forsøk på å fange en gjedde i et garn, slik at Berte kan holde et lenge planlagt selskap. Til slutt lykkes de, og til begges overraskelse finner de i gjeddas buk sausenebbet som tyven i romanen stjal.

Til å begynne med var det de fortellertekniske grepene som var underholdende i boken, men Nyquists bruk av dem innfridde aldri forventningene de skapte. Romanen begynner f.eks. med en liten fortale som skildrer hvordan en mann kommer til romanen og spør: «Hvem er jeg?» Romanen svarer at mannen foreløpig er navnløs, men at den skal skape ham litt etter litt.  åpne en roman slik er dristig. Ikke bare finnes det lignende lekende fortaler og forord i en rekke av de store romanene, som f.eks. i sjangerens klassiker Don Quijote, men det skaper også forventninger hos leseren om at romanen utnytter potensialet i fortalen. Jeg forestilte meg at romanen på en eller annen overraskende måte skulle benytte seg av den ubestemte spenningen fortalen skapte. Men allerede den første setningen i romanen tildeler den navnløse mannen et navn og erstatter hans ubestemmelighet med en identitet uten på noen måte å utnytte spenningen i fortalen. I sin iver etter å gi navn og å definere sløser romanen, og Nyquist, isteden bort spenningen, og fortalen forvandles til en kokett overflødighet som irriterer mer enn den sjarmerer.

Hadde fortalen vært et enkeltstående tilfelle, så hadde det selvfølgelig ikke vært noen grunn til å trekke den frem. Men den illustrerer et gjennomgående trekk i hele boken. Nyquist bygger gang på gang opp en spenning med lignende fortellertekniske effekter, men uten at disse utnyttes. Tyven omtales f.eks. i romanen til å begynne som både som «han» og «hun», som her: «Tyvens ansikt (en han? en hun?) bleknet. Hun (han?) hadde vært i godt humør etter nattens fangst av klokker og ringer, og trodde han (hun) hadde noe verdifullt med seg» […] (s. 55). Denne kjønnsmessige ubestemmeligheten skaper også en spenning, og jeg ventet at leken med personlige pronomner ville få en funksjon i fortellingen utover å tilfredstille krimfortellingens behov for suspens. Men uten at det på noen måte motiveres får leseren to sider senere vite at tyven er en mann. Resultatet er at de fortellertekniske effektene og metakommentarene etterhvert virker pålessede og forstyrrende.

Kanskje kan man tolke denne (mis)bruken av metakommentarene og de fortellertekniske grepene som en kritikk av metaromanen og det som av enkelte har blitt kalt «den postmoderne romanen». Men dessverre er det mer nærliggende å tolke det som misbruk av klassiske grep og effekter som siden Don Quijote fra 1600-tallet har vært noen av kjennetegnene ved romanen.

Jeg tror Arild Nyquist hadde skrevet en bedre roman og en mer spennende novelle om han ikke hadde hatt det så travelt med å fakke tyven, avsløre morderen og få gjedda på land. Han burde isteden begitt seg lenger inn i metakommentarenes og selvrefleksjonenes labyrinter, og ikke vært så redd for å gå seg vill.

Marius Wulfsberg

Artikkel automatisk generert, 06/10-95, kl. 01.00 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.