![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Noveller, 134 s.
Kolon Forlag
Terje Holtet Larsen har det lille ekstra. Novellene hans er litterære C-vitaminer i høstmørket. Ta en hver morgen eller kveld og hverdagen klarner opp.Terje Holtet Larsen debuterte som forfatter for fire år siden med romanen Sønnen, som sammen med den neste, Kastanjetid, fikk overveiende glimrende kritikk. Novellesamlingen Akkurat som et ekorn fikk en mer blandet mottagelse, og det er derfor spenstig gjort av 33-åringen å begå enda et forsøk innen novellesjangeren, som mange i ren forfengelighet fremhever som «vanskeligere» enn romanformen, på samme mystiske vis som fransk skal være et vanskeligere språk enn spansk. Novellen er selvsagt ikke mer anstrengende å skrive, selv om det gjerne tar lengre tid å skrive ti noveller enn en roman og selv om mangelfulle litterære ferdigheter lettere kommer til syne i den korte formen. Alle språk er vanskelige, alle litterære sjangre er vanskelige. Vanskeligere er det ikke.
Men noen skriver bedre noveller enn andre, og Terje Holtet Larsen er en av dem som snart fortjener å få sitte ved samme kafébord som en Kjell Askildsen og en Øystein Lønn.
Holtet Larsen skriver stort sett om forholdet mellom mann og kvinne. Mannen er gjerne gjerne en forfatter i 30-årene, uten at det er hovedpoenget i novellene. Den eneste av de seks novellene i Variasjoner som ikke skildrer forholdet mellom tidlig middelaldrende mennesker, handler om en datter som hver dag kommer på besøk til sin bitre, sengeliggende mor. Hun er blitt en rå og vulgær kvinne på sine gamle dager, selv om hun ikke er spesielt gammel. Datteren føler at hun må komme, men når hun er der blir hun helst stående ved vinduet og tenke på barndommen, mens moren forpester leiligheten og er i ferd med å gå i fysisk og psykisk oppløsning.
Dette er en helstøpt novelle, og liksom i de andre tekstene leker forfatteren med leseren. Først etter flere sider avslører han at jeg-fortelleren er en kvinne, og enda senere at det er vinter, snøen laver ned. Noen kan irritere seg over dette, og det skal fingerferdighet til for å få denne typen prosa, som noen kaller anorektisk, til å fungere. På sitt beste skaper det imidlertid, som i Variasjoner, et spenn i teksten, som en slags utfordring eller invitasjon til leseren.
Holtet Larsen skriver om hverdagslige krisesituasjoner, først og fremst konflikter i voksne, velutdannede parforhold, for å si det litt upresist. Men han gjør det på måter som fenger, alltid med en frisk innfallsvinkel og uten de fortellermessige klisjéene som gjør litteraturen betydningsløs.
«Sånn sett bakfra» er en manns meditasjon idet han er iferd med å trenge inn i en kvinne som ligger på alle fire foran ham, og han resonnerer seg frem til et slags «ståsted» når det gjelder seksualiteten, kjærligheten - og litteraturen. Denne er den morsomste av novellene, selv om den støtter opp om de andre novellenes «budskap»: Voksne mennesker har det ikke særlig morsomt. Hvis de ikke kjeder seg, så er de midt oppi en traurig krise på grunn av utroskap, løgn og fortielser.
Man sier om gode noveller at de tvinger en til å lese sakte. Hva betyr nå det, da? Hvordan oppnår man denne effekten? Om dette komplekse temaet er det skrevet haugevis av uforståelige bøker og avhandlinger, og liksom Holtet Larsen overlater jeg det problemet til leseren. Men likevel: Hvordan klarer en forfatter å fylle hver setning og hvert avsnitt med en mening og en tyngde som tilfredsstiller leseren? Mens verden rundt oss oversvømmes av svada og tredjegrads pisspreik er det altså bare å lese litt i en statssubsidiert novellesamling for å få en følelse av at det er håp likevel.
Snart bør noen gå til valg på at det må bli obligatorisk for alle nordmenn å starte dagen med å lese en novelle.
MIKAEL GODØ