KRONIKK Romanene som rystet folkhemmet

Alle krimelskere har sin favorittdetektiv - Poirot, Dalgliesh, Marlowe, Maigret, V.I. Warshawski eller Varg Veum. Min heter Martin Beck. I disse dager er det 30 år siden han så dagens lys, i det svenske forfatterparet Maj Sjöwall og Per Wahlöös felles debutroman Roseanna.

AV MONA VAAGAN

Dette må sies å være ganske sterke saker, innenfor en genre som mange forbinder med elegant utførte giftmord, begått av bleke britiske peppermøer og pensjonerte majorer i sin generøse fritid. Så var også Sjöwall/Wahlöös politisk-litterære prosjekt spesielt. De bestemte seg for å skrive ti romaner på ti år, hvor de skulle beskrive utviklingen i det svenske samfunnet, sett gjennom en gruppe politietterforskere. For ikke å skremme vekk vanlige lesere av kriminallitteratur, som var deres målgruppe, bestemte de seg for at den politiske tendensen ikke skulle komme klart fram for omtrent midtveis i serien. Wahlöö var en etablert forfatter og tidligere kriminalreporter, Sjöwall ukebladjournalist, da de satte i gang i 1963/64. Bøkene ble skrevet i ett tett samarbeid. De lagde først et felles synopsis for hver bok, deretter skiftet de på å renskrive det ferdige manuskriptet. I intervjuer har de sagt at det er umulig å se hvem som har skrevet hva.

Forfatterne har uttalt at det viktigste for dem ikke var å fortelle veldreide kriminalhistorier, men å formidle sitt politiske budskap. Dette er nok en sannhet med visse modifikasjoner. Riktignok torpederes historiene stadig mer av innskutte «politiske» kommentarer, og øvrighetspersoner karikeres etterhvert til surrealistiske høyder. Men samtlige av bøkene, kanskje framfor alt Døden tar buss og Udyret fra Säffle, demonstrerer S/Ws kyndige håndlag med å snekre kriminalintriger. Det er de imidlertid ikke alene om i Christie, Carr og Chandlers bransje. Det som framfor alt skiller Sjöwall/ Wahlöö fra flesteparten av sine kolleger, er at de skaper personer og situasjoner som lever . Hos f.eks. Agatha Christie er menneskene skåret ut i pappkartong: den pedantiske og forfengelige «sydlendingen» Poirot, den kløktige bestemorstypen Miss Marple og en lang rekke skikkelser som hører hjemme i et mytisk, etter-victoriansk England: landsbylegen, den pensjonerte offiseren, etc. etc.. Hos en diametralt forskjellig forfatter som Dashiell Hammett florerer også de noe endimensjonale typene (om enn i en totalt annen setting): den desillusjonerte privatdetektiven, de rå og korrupte forbryterne og den kalde men vellystige femme fatale. Selv om både Christie og Hammett har skapt udødelige litterære skikkelser, føles ikke disse individene «virkelige».

Men det gjør Sjöwall/Wahlöös hovedpersoner. De er til tider så «levende» at du (hvis du er som meg) må minne deg selv om at de bare finnes som trykt skrift. Jeg har aldri hatt spesielt behov for å ta turen bak boksidene for å treffe Poirot og hans «usual suspects» eller bli gjenstand for den hardkokte privatdetektivens tvilsomme oppmerksomhet. Men jeg skulle gjerne stått på et gatehjørne ved politihuset i Stockholm og sett dem gå forbi: den høye og magre kriminalsjefen Martin Beck, alvorstynget og asketisk, med stor personlig integritet og menneskekunnskap og med stadige psykosomatiske plager pga. et ulykkelig ekteskap. Hans nærmeste medarbeider, den overvektige og humørsyke, beleste, fantasirike og sanselige Lennart Kollberg. Den notorisk ubehøvlede Gunvald Larsson, etterforskeren som skremmer både underordnede politimenn og hardhudede forbrytere ved sitt egeanartede oppsyn og sin brutale handlekraft. Fredrik Melander, politimannen som husker alt han noensinne har lest, sett eller hørt og derfor naturlig nok er uvurderlig i enhver etterforskning. Og den trauste og godmodige Einar Rönn, som avskyr storbyen og stadig lengter tilbake til sitt barndoms Norrland.

Dette er hovedpersonene i romanserien. Vi følger dem gjennom ti år, fra et forholdsvis «uskyldig» og oversiktlig Stockholm på begynnelsen av 60-tallet til et 70-tallssamfunn som har hardnet til. Mens det kollegiale fellesskapet mellom likemenn er det sentrale i det første bøkene, ses Beck og hans kolleger mot slutten av serien som en isolert liten gruppe av erfarne, tenkende mennesker i konstant kamp mot et stadig større uhåndterlig byråkrati, styrt av stupide og lettvinte politiske værhaner. Mest av alle følger vi Martin Beck, som i seriens begynnelse er politiassistent, bosatt i den trøstesløse forstaden Bagarmossen og gift med et menneske som må være det endelige skrekkbildet av en konvensjonell og fantasiløs middelaldrende husmor. Mot slutten av serien er Beck blitt sjef for mordkommisjonen, har skilt seg fra fortidslevningen av en kone og funnet en ny kvinne: den progressive og frittalende Rhea Nielsen.

Men det er ikke bare Martin Beck, hans nærmeste kolleger og hans kvinner som males med fargerike strøk. Mens de fleste andre krimforfattere nøyer seg med å gi et riss av hovedpersonene, er Sjöwall/Wahlöös bøker en endeløs parade av ytterst særpregede bifigurer. F.eks. kriminalteknikeren Hjelm, en vrangvillig kverulant som alltid må smigres etter et rituelt mønster før han er villig til å komme med sine funn. Eller gentlemansforbryteren Werner Roos, en tilsynelatende veltilpasset purser som med kløkt og intuisjon styrer sin private lille bankraner-liga. Martin Beck er på en måte et slags «realistisk sentrum» i bøkene. Jo lenger ut i periferien en beveger seg i forhold til Beck, jo mer karikerte er personene.

Og jo lenger utover i serien en kommer, desto større blir den bisarre situasjonskomikken. I debutromanen Roseanna nøyer forfatterne seg med lekne innfall som å gi en jovial amerikansk etterforsker fra Midtvesten navnet Elmer B. Kafka. I Det lukkede rom, som er bok nr. 8 i serien, får det glade vanvidd fritt spillerom. En armada av tungt bevæpnede politimenn, anført av Kollberg og Larsson, stormer en ulåst og tom leilighet på et vis som ikke brødrene Marx kunne gjort mer fullkomment. I den siste boka, Terroristene, får Gunvald Larsson et avkuttet presidenthode i fanget under et utenlandsk bombeattentat.

Det som kanskje mest av alt kjennetegner S/W er kombinasjonen av en nitid, usentimental realisme og en stadig mer påtrengende surrealisme (som imidlertid aldri tar helt over). Realismen kommer til syne i nærgående beskrivelser av storbyen Stockholm, av havneområdet i Malmö, av ulike våpenmodeller og deres virkemåte, og framfor alt av drapsetterforskningens ulike stadier. Men også i tidstypiske smådetaljer som blonde hårsåter, terylenebukser og hvitløkfletter på kjøkkenveggen. Uten sammenlikning for øvrig - når man leser Sjöwall/Wahlöö får man stadig vekk små «Proust'ske» glimt av gjenkjennelse: slik var gatebildet på 60-tallet, slik så kjolene ut.

Den kliniske, detaljerte stilen sugde nok Sjöwall/Wahlöö ikke helt av eget bryst, men hentet fra Ed McBain, som de tidligere hadde oversatt til svensk. Og det var ikke det eneste de lånte fra den amerikanske spenningsforfatteren. De overtok også hans språklige tone, med korte avhugne setninger som leder oss inn i historien. Dessuten tok de med seg McBains grep med å la personenes privatliv spille en viktig rolle i bøkene. Og sist, men ikke minst tok de selve genren, politiromanen, og overførte den til svenske forhold. Men de imiterte ikke McBain. Sjöwall/Wahlöös sterkt krydrede persongalleri, den radbrekkende humoren, det levende tidsbildet de gir av et Sverige i 60 -og 70-tallets støpeskje - alt dette er deres eget, og her ligger også etter min mening mye av svaret på deres popularitet.

Men om bøkene har virket etter forfatternes politiske hensikt er kanskje tvilsomt. Mange har kritisert S/W for å være overflatiske og overtydelige. Det politiske budskapet utgir seg ofte for å være de forskjellige personenes refleksjoner, men tankene blir liksom liggende «utenpå» personene. Den andre måten budskapet kommer til uttrykk på, er gjennom forteller-kommentarer. Mot slutten av serien utgjør forfatternes stadig mer hatske utfall mot sosialdemokratiet lange passasjer som de ikke alltid bryr seg med å integrere i historien (og som leseren blar forbi). Personene er heller ikke alltid like troverdige . Den politisk korrekte Rhea Nielsen, med sine fornuftige tresko, tørkede urter og usjenerte seksualitet er f.eks. blitt kalt en «kjønnsmoden Pippi Langstrømpe».

Mange andre negative aspekter kunne også trekkes fram. F.eks. at forfatterne «forstår» forbrytere ihjel og at de idealiserer alt som kan kalles «progressivt». Noe av det som etter min mening likevel holder serien som helhet oppe, er det (nesten) aldri sviktende engasjementet som tydelig ligger bak. Etter min mening står S/Ws bokserie i en særstilling i kriminallitteraturen, pga. sin helhetlige form og innhold. Den har en klar begynnelse og en klar slutt, den har en gjennomtenkt utvikling over tid, og den har, for å bruke et umoderne ord, et «budskap».

For å nærme seg essensen i S/Ws romanserie, tror jeg faktisk en heller en må trekke linjer til andre uttrykksformer enn kriminallitteraturen. Serien er på mange måter et portrett av 60- og 70-årenes politiske radikalisme, en tilstandsrapport fra et Folkhem som har begynt å knake i sammenføyningene. Avstanden er ikke så stor til et annet svensk samfunnskritisk epos fra samme periode, Stefan Jarls dokumentarfilmserie som begynner med Dom kallar oss mods. Også her blir velstands-Sverige sett fra vrangen, med vanlige ungdommer som delvis bukker under for krefter som den nye tid har utløst. Man kunne kanskje også trekke en parallell til en senere svensk dokumentarfilm, Jan Troells Sagolandet. Her beskriver Troell forfallet i det svenske samfunnet - kommersialisering, ødeleggelse av natur og en degenerering av en politisk visjon.

Hvor treffende er egentlig den politiske satiren i S/Ws bøker? Utleveringen av maktmennesker, f.eks. rikspolitisjefen og hans nærmeste underordnede, tas så langt ut at det av og til virker naivt. Men det spørs om ikke virkeligheten til slutt kom til å overgå bøkene. Palme-etterforskningen, med alle dens blindgater og skandaler kunne vært tatt rett ut av Sjöwall/Wahlöös univers (og kanskje var det ikke bare meg som tenkte: «om bare Martin Beck hadde blitt satt på saken…»). Ironisk nok blir forresten Sveriges (ikke navngitte) statsminister myrdet i den siste boken i serien. Ikke av terroristene som er hovedfienden i historien, men av en frustrert ung kvinne som samfunnet har kjørt over.

Sjöwall/Wahlöös romanserie avsluttes imidlertid lenge før Palme-drapet, og før Berlinmurens og Sovjetimperiets fall. Vi tar farvel med personene en januardag i 1975.

Martin Beck, Kollberg, som nylig har søkt avskjed fra politiet, og deres kvinner er samlet hjemme hos ekteparet Kollberg. De spiller et Scrabble-liknende spill, og de to vennene oppsummerer sine år i politiet, og diskuterer tingenes tilstand. Som vanlig får den verbale Kollberg det siste ordet:

«Alla vände på sina papper och ritade nya rutor. När Kollberg var klar såg han på Martin Beck och sa:

- Felet på dej, Martin, är bara att du har fel jobb. I fel tid. I fel del av världen. I fel system.

- Skulle det vara allt?

- Ungefär, sa Kollberg. Det är jag som börjar. Då säger jag X. X som i Marx.»

Artikkel automatisk generert, 06/10-95, kl. 01.00 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.