![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
(Land and Freedom)
Regi: Ken Loach
Storbritannia
Hørt den før? Det var synd. Da syns du kanskje ikke det er så spennende med borgerkrig der grupperinger splittes og slåss mot hverandre, heller.Raining Stones kom som en åpenbaring i en tid da mange fikk brekningsfornemmelser ved mistanke om at sosialrealisme ble gjenstand for fantasiløs snylting på aktualiteter, veloppdragne publikummere osv. Ken Loach viste med Raining Stones at det faktisk går an å skape tragisk og overbevisende dramatikk med utgangspunkt i belastede områder som arbeidsledighet, sosial nød og elendighet. Det må ikke nødvendigvis bli pornografisk uttværing av lidelsen som vi alle kjenner den, og alle lydige vet hvordan å ta del i, ved, nettopp: å ta del i. Det slår sjelden feil.
Ken Loach har åpenbart bestemt seg. Fanden skal males på veggen med gråt og tenners gnissel. Han har åpenbart bestemt seg for å bruke filmen som forum for sosialt bevisstgjørende bilder, koste hva det må. Hatten av for det pedagogiske inititativ; bare synd at Loach' vitnesbyrd har størst gjennomslagskraft blant engasjerte ildsjeler i komfortable sko som allerede vet utmerket godt hva de synes om Thatchers sosialpolitikk og de herskende klasser i alminnelighet. So much for opplysningsalibiet. Hva gjenstår så av verdi for trosfellene, evt. oss andre dødelige film-entusiaster? Dristige, provokative skildringer? Menneskelige innsikter? Snev av (kall det gjerne dekadent, men film består jo også av) genuint filmspråk?
Ikke så veldig rare greiene i dette tilfellet.
I Land og frihet segner en eldre mann om og fraktes bort i ambulanse med barnebarnet ved siden av. Kan det bli en hikstende gråtescene av dette? På under to minutter? Vær du sikker.
Barnebarnet blar deretter i bestefarens brev fra den spanske borgerkrigen og ser på bildene av filmens hovedroller.
Bestefar kjempet mot fascistene. Jaha. Man venter så mangt fra gråtekonen K. Loach; been slumming in Spain this summer?
Det fine med denne forholdsvis nyttige historieleksjonen er at skuespillerne er gode, og at det av og til snakkes spansk, et språk som i seg selv gjør sitt med temperaturen, fortrinnsvis i form av aktørenes temperament. Og et par ting til.
La det med en gang være sagt: det er atter en fortelling fra en slektning i krigen. Vent deg ikke mer. Det er til gjengjeld befriende å (stort sett) slippe Loach sosiale samvittighet på dens mest klamrende. Når det er sagt kan man slå seg til tåls med en historie som er interessant nok, uten at utpreget banebrytende menneskelige eller politiske innsikter presenteres, og uten at det prøves så altfor hardt på det heller. Bare litt. Og litt til. Loach skulker typisk nok ikke en eneste grinescene som byr seg.
Foruten filmens konkretisering av ett og annet militær-politisk dilemma (som er urovekkende, selv om man har sett lignende før), så består to av filmens beste scener av konfrontasjoner som er relatert nettopp disse tolkningsproblemene som oppstår når alle vil være dogmatikere.
En diskusjon om kollektivisering av jordlappen til en privilegert leilending byr på en rekke argumenter som utvikler seg til noe som er svært likt satirematerialet i Gerard Lauziers tegneserier og, ikke å forglemme, fraksjonist-sketsjene i Monty Pythons Life of Brian.
Det er lett å trekke på smilebåndet av revolusjonær naivitet og flokk-tenkning nå i ettertid, ikke minst etter all spas den slags (ofte med rette) har blitt gjenstand for i våre dager.
Likevel makter Loach, i et av filmens (tematiske) klimaks å formidle den tragedie som ligger i det å bli forført og deretter sveket av egen ideologi. Han formidler. Og han formidler. Det hulkes og bæljes så spruten står, og slik spoleres langt på vei en scene som var fengslende i opptil flere minutter (no joke intended).
Selv om flere av problemstillingene kan virke sørgelig utdebatterte, så er de dog ikke helt uinteressante. Dessuten er de jo, i rettferdighetens navn, ikke helt uvesentlige for rollenes konflikter. Filmens handling er nå engang lagt til en (spansk) epoke da man så smått begynte å se de mer problematiske sidene ved doktrinene. Men hva så?
Om du synes denne fraksjonist-problematikken lyder triviell, så er det, med skam å melde, bare forbokstaven på brorparten av filmens øvrige scener; kjærlighetshistorien er ganske lidenskapelig, trefningsscenene noenlunde dramatiske, men alt, absolutt alt dette har vært formulert minst like godt på film, tv-serier og såpeoperaer tidligere.
En av grunnene til at det ikke engasjerer mer er at regissøren indirekte rammes av det «forflatende medieflimmeret» som hans karriere er blitt en anmassende del av. Man begynner å bli litt lei av den forutsigbare Loach-rapporten. Hva med en Wodehouse- eller Neil Simon-komedie neste gang? Bare for sjokk-effektens skyld?
SVERRE V. SAND