Regi: Robert Longo

USA 1995

Johnnys RAM er større enn din

Mer moro med kontormaskiner

Johnny (Keanu Reeves) har byttet ut langtidsminnet sitt i hjernen for å få plass til 160 gigabyte han kan bruke for å smugle datainformasjon. For å holde ham i jobben øker arbeidsgiverene stadig prisen han må betale for å få tilbake minnene om sin barndom og tidligere liv. Han må derfor stadig løpe ærend for dem for å spare inn penger for å gjenvinne sin fortid. En vakker dag må han frakte adskillig mer informasjon enn han strengt tatt har kapasitet til. Informasjonslekkasje inn i hjernen hans vil føre til en snarlig død hvis han ikke kvitter seg med alt han har lastet inn, men de eneste med tilstrekkelig teknologi, og de nødvendige passkodene, har lyst å skjære av ham hele hodet i samme slengen, som en slags sikkerhetsrutine. De nøyer seg med andre ord ikke med den biologiske disketten, men vil ha hele harddisken. Han møter en veldreid men arbeidsløs livvakt på sin vei, og vi er igang.

Utgangspunktet vil kanskje virke vel søkt, særlig på eldre tilskuere uten noe forhold til alt dataspeak som slenges veggimellom. Plotet har allikevel klart potensiale, siden det stiller spørsmålstegn ved hva som egentlig er verdt å lagre, det være seg digitalt eller i de små grå. Et litt artig poeng er det også at mens kvinner får silikon sprøytet inn foran får denne fremtidens mann silikon smelt inn i skallen for å øke minne-kapasiteten. Det er kanskje ikke naturlig, men skitt au, jentene elsker det.

Etterhånden har referanser til kontorutstyr gjort seg stadig mer gjeldende i amerikansk film. For mange er det utvilsom lettere å identifisere seg med hovedpersonene når spenningen handler om fax og modem snarere enn skytevåpen. På den andre siden avhenger filmenes spenning av at ingen vet hvordan det føles å bli skutt, og at ingen egentlig forstår hva det er de driver med når skuespillere hacker i vei som besatte.

Som så ofte i amerikansk film svekkes produktet av at det i så stor grad er resultat av et gruppearbeid på speed. Her er alt rullet inn for å tekkes alle og for å tilfredsstille alle konvensjoner. Således presenteres vi for Dolph Lundgren som kombinert psykotisk fjernsynsevangelist og leiemorder: frysetørret postmodernisme for å få anledning til å vifte litt med krusifikser og kristen-karismatisk ordbruk. Musikk og performance-artisten Henry Rollins er med i en birolle for å tilfredstille hans tilhengerskare. Midt i filmen holder Reeves en morsom, men fullstendig malplassert monolog, en slags sammenbrettbar kultscene som vel er tenkt å gi filmen lengre levetid enn helt alminnelige actionfilmer. Denne manien med å samle alle sjangere og alle muligheter i en film er dømt til å mislykkes. Pizza med både ansjos og salami tilfredsstiller ingen.

Dekoren er ofte det mest spennende med denne type filmer. Nå begynner imidlertid dystopiene å komme med så korte mellomrom og ligne hverandre så til den grad at det ikke lenger har noen attraksjonsverdi.

På et punkt får hovedpersonen beskjed om å hacke sin egen hjerne, og om å kjøre informasjonen gjennom en delfin som heter Jones, som tidligere klekket koder for den amerikanske marinen. Det sier en del om hva slags film dette er, og hvem den henvender seg til.

BJØRN GABRIELSEN

SE OGSÅ WILLIAM GIBSON: FRA BOK TIL FILM

Artikkel automatisk generert, 06/10-95, kl. 01.00 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.