Vokalmusikk med spennvidde

Naxos med gregoriansk musikk, høy- og senrenessanse og barokk: alt til rimelige priser og med flott kvalitet - igjen. Du skal til Quatrelle-kirken i Mantua for å finne de akustiske omgivelsene til Nova Schola Gregoriana. Deres In passione et morte Domini er påskemusikk skrevet til den mest sentrale av påskens dager, langfredagen.

Liturgien til denne påskedagen er naturlig nok annerledes enn det til de andre dagene i påsken, og gjennom denne innspillingen finner du fort et middel til å dukke ned i en av kirkens mest universelle bønner, satt til musikk som ikke overprøver tekstinnholdet eller selve budskapet i den, men derimot understreker det. Samspillet mellom tekst og musikk er i dette tilfellet så sterkt at du knapt kan forestille deg hvorledes det ene kan eksistere uten det annet, og fremførelsen bringer denne musikalske enheten klart og fint frem. Det er etterhvert blitt mulig å lytte seg inn i mange ulike gregorianske sangskoler, for klosterlivet setter jo strenge bevaringsrammer for sangtradisjonen innenfor murene. Her får du sangere som er klangbevisste, som vet å understreke det dramatiske tekstinnholdet uten et øyeblikk å la det gå ut over det lange melodiøse linjespillet i musikken. Og ettersom Alberto Turcos sangere har utgitt en Naxos-innspilling, har de samtidig gitt oss en times gregoriansk sang til en svært rimelig penge, noe som gjør at platen har fortrinn fremfor mange andre. God kvalitet, interessant musikk og selvsagt en tekst-innføring i musikken gjør In passione et morte Domini til et godt kjøp.

Vakre Byrd-messer

Noe av den sensuelle innlevelsen til sangerne i Nova Schuola Gregoriana finner du også igjen hos Oxford Camerata som under sin dyktige leder Jeremy Summerly gir oss en alt annet enn sommerlig lett tolkning av William Byrds messer for henholdsvis fire og fem stemmer. Disse messene er selve hjertet i den britiske religiøse musikken og det finnes utallige andre innspillinger av dem. Men hvorfor ikke forsøke Naxos? For de tolv engelske sangerne bringer Byrds kontrollerte skrivestil til oss med et presist og ekte uttrykk som lar musikken fremstå uten manierte tillegg, uten staffasje, rett og slett som det den er. Noen vil kanskje foretrekke en varmere, og mykere vokalklang, men jeg mener den litt tørre nærmest rett å sak-syngestilen til engelskmennene gjør seg flott i dette vakre repertoaret. Et lite minus for produksjonen er at den ikke inkluderer messetekstene, noe som alltid er greit å få med seg når det gjelder religiøs musikk.

Morderisk musikk

Oxford Camerata får du et svært levende inntrykk av i et ganske annet repertoar, nemlig Don Carlo Gesualdo, prins av Venosa, sin musikk. Gesualdo er en av morderne i musikkhistorien, men det mest fascinerende med musikken hans er måten den brøt med sin samtidige musikktradisjon på, måten Gesualdos musikk gikk nye veier. For i mesteparten av det han skrev finner du brå harmoniske kast, tilsynelatende uoverveide dissonanser og en tekstbehandling som ikke akkurat kan ha vært det som tilfredsstilte paven mest. Her i hans Complete sacred music for five voices (1603) møter vi morerens musikalske penn tretten år etter han kvittet seg med sin hustru og hennes elsker mens blodet frøs i årene hans, og denne fem-stemmige musikken byr på stor stilistisk spennvidde. Noen av motettene klinger som de rene madrigaler, som skulle de vært skrevet med en bestemt solo- stemme i tankene, mens andre føyer seg pent inn i den herskende motettstilen i sen-renessansen. Gesualdo kan sikkert virke skremmende ny for mange, for han bruker forvirrende kromatiske effekter i musikken sin, og understreker gjerne det i teksten som har betydning for ham personlig- miserere mei (se i barmhjertighet til meg), lacrimis meis (mine tårer) og dolor meus (min sorg). Noen vil kanskje påpeke at hans svært selvbevisste manierismer er betydelig overdrevne, men jeg mener at det nettopp er gjennom dette outrerte hjerte/smerte-budskapet hans den virkelige Gesualdo viser seg. En mer skremmende personlig komponist skal du i hvert fall lete lenge etter. Oxford Camerata gjør en god vokaljobb med dette stoffet og platen kan anbefales.

No kissing at all

Naxos-katalogen byr på mange interessante tidlig-musikk innspillinger, og ettersom jeg her konsentrerer meg om noe av den vokalmusikken de har utgitt, kommer jeg ikke utenom den nesten sensasjonelt levende og friske innspillingen av Henry Purcells udødelige opera The Fairy Queen . De mesterlige musikerne bak denne fremragende produksjonen er The Scholars Baroque Ensemble, og de finner både solister, kor og originalinstrumentalister i sine egne rekker. Det skaper en bemerkelsesverdig ensembleklang og resulterer i en absolutt anbefalelsesverdig innspilling. The Fairy Queen er en semi-opera, og Purcells musikk har ingen plass for syngende skuespillere. Sangerne deltar forøvrig heller ikke i selve skuespilleriet. Denne innspillingen inkluderer for første gang «The Plaint» og har dessuten all musikken Purcell skrev til selve skuespillet som et musikalsk haleheng. Men først og fremst dreier denne innspillingen seg om sangere som går helt opp i rollene sine, som får deg til å flire av fryd når de utleverer Purcells musikalske poenger på det saftigste. Purcell var musikkdramatiker av blodet, og skulle du behøve bevis for det, så lytt til uimotståelige Mopsa i dennes dialog med Coridon. «No kissing at all» er blant de vittigste scener i denne storartete operaen, og slik Agnus Davidsons kontratenor levendegjør dette stoffet er det bare å gi seg fullstendig over.

Men alle sangerne er profilerte i denne innspillingen, og når det dessuten musiseres med mer enn ett glimt i øyet, kan jeg ikke annet enn å anbefale produksjonen på det varmeste. Litt over to timer i selskap med Purcells forbløffende musikalitet er en absolutt god Naxos-investering.

ESPEN MINEUR SÆTRE

Vokalmusikk med spennvidde

Vakre Byrd-messer

Morderisk musikk

No kissing at all

ESPEN MINEUR SÆTRE

Artikkel automatisk generert, 06/10-95, kl. 01.00 redaksjon@morgenbladet.no Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.

Artikkel automatisk generert, 06/10-95, kl. 01.00 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.