BOK Romesh Gunesekera

Oversatt av Ragnfrid Stokke

Pax

Grønn chili om morgenen

Korallrev, Romesh Gunesekeras debut som romanforfatter, foreligger nå i en særdeles umoden norsk språkdrakt. Her er mye mat, men lite annet å glede seg over.

Rammen for fortellingen har potensiale, men Gunesekera makter ikke å realisere det. Sjenerende skjønnhetsfeil på narrasjonsnivået forhindrer at historien fengsler. Hvorfor denne romanen ble nominert til Booker-prisen i 1994 er et spørsmål som melder seg med økende styrke etterhvert som man leser seg igjennom Tritons historie. Bokens litterære kvaliteter har neppe vært hele beveggrunnen, nominasjonsprosessen foran en av Europas mest prestisjetunge litterære priser burde være i stand til å fange opp mer imponerende kandidater enn Korallrev. Det er fristende å mistenke at faktorer som politisk korrekthet og kommersielle hensyn har lurt i bakgrunnen, hvilket ikke er direkte nytt i prisutdelingenes verden.

Tritons kokkekunst og aktørenes forhold til kjøkkenets gleder utgjør drivkraften i fortellingen. Romanen fremstår som en parallell til dagens filmtrend hvor (for vest-europeere) eksotisk mat er ledemotiv, publikum fråtser i sydlandsk frukt, hjerter i chili og en mengde av andre retter fra kjøkken som byr på oppskrifter vi ikke finner hos Ingerid Espelid Hovig. Mens vi har gjort det til en folkesport å klage over at nabolagets innvandrere lager mat som lukter vondt, finner vi øyensynlig at den samme maten, gjerne ekstra krydret med eksotisk mat-magi og ditto filosofi, er svært sjarmerende, og berikende i fiksjonens verden. Fremmede kulturer er selvfølgelig langt mer besnærende når de kan nytes på trygg avstand.

Det er alltid problematisk å bedømme en forfatters skriveferdigheter når man bare har lest boken i oversatt utgave, hvilke av Korallrevs mange graverende språklige feil skal tillegges Gunesekera og hvilke har oversetteren stått for alene? Fortellerstilen er inkonsekvent og språklig umoden, at Triton omtaler sin herres hus som «vårt hus» og «der i huset» i uskjønn forening utgjør bare toppen av isberget. Romanen er skrevet i første person, da det er Triton som står for fortellerstemmen unskylder den velvillige leseren, til å begynne med, det hjelpeløst klumsete språket ut i fra et håp om at det er et bevisst litterært virkemiddel - at det er Tritons språk som ung og uutdannet vi utsettes for. Denne illusjonen brister fort når Triton gir seg i kast med en utredning om «… det eneste terra firma i våre tentative liv.» Den samme Triton er i stand til å ytre at «Jeg fløy omkring og hentet ting og tang…» Det virker som om forfatteren til tider legger sin egen stemme på protagonistens lepper. Kanskje spiller Gunesekera på sin flerkulturelle bakgrunn og søker å tilføre boken en ekstra dimensjon ved å skrive på innvandrerens gebrokne engelsk, at det er derfor oversetter Ragnfrid Stokke omtaler sjokolade-is i ubestemt form flertall som «sjoko-iser»? Neppe.

Man får trøste seg med at man i det minste blir litt fysen på Tritons mat, andre gleder finner man ikke blant Gunesekeras korallrev.

TONE VELLDAL

Artikkel automatisk generert, 06/10-95, kl. 01.00 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.