SONISK SCENE

Sveitsisk lydarkitektur

THE YOUNG GODS De er sampling-rockens dinosaurer. De kan riktignok ikke måle seg med Pink Floyd i antall fans, men slår desto hardere fra seg i ren desibelkraft. Møt lydarkitekt og vokalist Franz Treichler i The Young Gods.

AV OVE DALEN

Etter tre års stillhet var The Young Gods tilbake i sommer med albumet Only Heaven. Tiden hadde tydeligvis jobbet til de sveitsiske guders fordel. Only Heaven er nok et eksempel på hvordan teknologisk innsikt og elektronisk spissfindighet ikke nødvendigvis resulterer i digital «pling-plong»-musikk. The Young Gods har alltid vært opptatt av å skape organisk musikk, de har blandet de mest ekstatiske øyeblikkene fra rocken med techno-musikkens disiplin. Resultatet er hardtslående turbo-rock uten pinlige gitarsoloer, men med hektende samplede gitarriff.

- Sampling er veldig dynamisk. Når du treffer keyboardet, får du lyd ut av sampleren etter mindre enn et milisekund. Du slipper å treffe akkorden på gitaren, strenger som vibrerer og lyd som går gjennom ledninger så mikken og videre til PA'en. Når du spiller på en sampler skjer alt veldig direkte. Resten er et spørsmål om konsentrasjon mellom musikerne.

Franz Treichler er bandets ansikt utad. En karimatisk vokalist som har en sjelden rå stemmeprakt. Sammen med med Use Hiestand og Cezare Pizzi (senere erstattet av Al Comet) startet han bandet The Young Gods i 1985. Bandet ble raskt lagt merke til av såvel presse som publikum med sin spesielle samplingsrock. Gjennombrudet kom med en utsøkt pompøs versjon av Gary Glitters «Did You miss me?» i 1987. I løpet av ti år har de rukket å flørte et mangfold av musikalske stilarter, fra Kurt Weill-ballader til Amerikansk stå-på-rock på den forrige platen TV Sky. Og alltid har bandet beholdt sitt særpreg gjennom den dispilinerte trommemaskinen og de repeterende gitar-riffene.

- Jeg har aldri følt det som noen ulempe at vi stort sett har basert oss på digitale instrumenter. Vi har alltid kunnet spille for det. Beste ekspemplet er «Gasolin Man» fra TV Sky som høres ut som Kraftwerk som spiller boogie-musikk á la ZZ Top. Det er alltid vært ett paradoks i musikken vår at selv om verktøyene har vært aldri så hi-tech, så har musikken hatt et organisk innhold. Jeg liker det fordi det samler elementer som egentlig er motsigende. Det blir liksom litt post-moderne, sier Franz Treichler lett humoristisk.

Mindre konformitet

På sitt siste album har bandet jaktet på sine røtter. Gjennom en dynamisk bruk av stillhet kontra totalt rock 'n' roll-øs åpenbarer de synlige paralleller til debut-albumet fra 1986. Dengang som nå møter vi elegante samplinger sammensatt som små lydcollager. Men også de elleville fyrverkeriene av noen låter som driver ørene til vanvidd med decibel-nivået. Only Heaven blir en slags oppsummering av bandets kapabiliteter gjennom ti år.

- Vi tok oss flere friheter med konstruksjonen av lyden på dette albumet. Når vi gjorde TV Sky var vi ute etter restriksjoner, vi ville lage en rocka LP. Ingen klassiske fioliner, ingen ambiente lydpartier. I det hele tatt lite eksperimentering. Med Only Heaven slapp vi oss løs fra restriksjonene og var mer åpne for nye typer lyd. Vi hadde ingen klare ideer om hva vi ville ha, vi bare prøvde oss frem. Det er kanskje en mer psykedelisk følelse, en mer «spacey» følelse på dette albumet enn det vi har gjort tidligere.

Treichler åpenbarer en tydelig beundring for den europeiske ambient-scenen på telefonen fra Sveits og innrømmer velvillig at han har latt seg inspirere. Men at The Young Gods er i ferd med å bli techno nekter han for.

- I all mulig dansemusikk enten det er techno eller disko, går man tilbake til den mer svevende, drømmende musikken. Musikk som stimulerer tankene, litt sånn syre-tripp aktig med typiske «statesment». Det vi gjør på Only Heaven har vært en blanding av disse elementene samt mye av det vi har gjort før. Så det er egentlig lite helt nytt som vi gjør på denne platen. Men det er klart vi som andre band jobber innstendig med å ikke repetere oss selv. Samtidig har vi et lydbilde som ligger til grunn for alt The Young Gods gjør som er en slags basis for bandet. Det er klart det er lite fornuftig å rekonstruere de samme albumene år etter år. Det tror jeg heller ikke vi gjør, men det er helt klart et faremoment.

Etter suksessen med albumet TV Sky flyttet The Young Gods over til USA. Sammen med produsent og bandets «fjerde medlem», Roli Mosimann (ex-Swans) har de siste to årene gått med til innsamling av nytt lydmateriale i New York. The Young Gods overlater lite til tilfeldighetene. Lyd skal konstrueres, ikke raskes sammen i studio. Det er ikke av hovmod de titulerer seg selv som lydarkitekter.

- Personlig bruker jeg mye tid på å lete etter nye lyder som jeg kan bruke til musikken vår. Så mye tid faktisk at jeg ofte føler jeg ikke gjør noe annet. Og vi har faktisk masse lyd igjen fra opptakene til Only Heaven som ennå ikke har blitt brukt men som vil antagelig bli det. Men vi nok har blitt mer konforme med tiden. Det finnes nok andre som lager mer eksperimentell musikk enn oss. Men vi leker med lyd fortsatt. Vi prøver å utforske nye musikalske terrenger.

Rocken skal utfordre

- Vi er nok fortsatt eksperimentelle, men mer i form enn i innhold ettersom vi holder oss til et rockekonsept og baserer oss utelukkende på samplere og trommemaksiner.

Men til tross for en tiltagende konformitet er det fortsatt uforskammet mye ungdommelig glød i bandet. Treichler er opptatt av å utvikle rocken videre. Musikk skal provosere og skape paradokser. Ikke nedkonstrueres til et gitarriff eller en bassgang. Rock handler mer om en sinntilstand enn gamle låter av Rolling Stones.

- Noe av essensen i rocken har alltid vært å sette spørsmålstegn ved gjeldende konvensjoner. Når du da f.eks bryter standardformelen, og dropper «bassist, gitarist og trommeslager»-konseptet som vi gjør, er det bare en videreutvikling av hva rock alltid har handlet om. Det er på denne måten tradisjonen kan utvikle seg videre og generere ny kraft. Ikke gjennom å havne i en eller annen «rock & roll hall of fame». Det gjelder å fortsette å utfordre og stille spørsmålstegn ved gjeldende normer.

Dermed har man også fått svaret på hva The Young Gods definerer seg selv som. De er og blir et rock 'n' roll-band, omenn noe forskjellig fra de du vanligvis opplever på Elm Street eller Rebekka West.

The Young Gods spiller på Rockefeller idag, fredag 6. oktober

Album-diskografi: The Young Gods

The Young Gods (Organik 1987)

I følge Treichler fortsatt kanskje det beste Young Gods-albumet. Enkelte av låtene lyder riktignok litt daterte allerede. Men den rå kraften og energien som bandet viser på platen viser gutter med kraftig potens.

L'eau Rouge (Play it again Sam 1989)

Bandets mest ambisøse album. Balanserer knivskarpt på en egg av pretensiøsitet og genialitet. Kraften fra debut-albumet er her langt mer fokusert og kanaliseres mot et mer subtilt uttrykk. Impulser fra den europeiske Brel/Weill-tradisjonen er tydelige.

Play Kurt Weill (P.I.A.S 1990)

Et album som i sin helhet er dedikert tolkninger av Kurt Weill. Spesielt gjør bandet en uforglemmelig versjon av «September Song». Albumet var et bestillingsverk fra sveitsiske myndigheter. Musikken lyder kanskje mer The Young Gods enn Weill - uten at det nødvendigvis gjør noe.

TV Sky (P.I.A.S 1992)

En klar reaksjon på bandets europeiske dreining gjennom L'eau rouge og Weill-albumet. TV Sky er The Young Gods mest anglo-amerikanske album med høy-oktan rock'n'roll fra start til mål. For første gang presenterer bandet et album med utelukkende engelske tekster. Bandets dårligste album til dags dato.

Only Heaven (P.I.A.S. 1995)

Til tross for at albumet er spilt inn i USA, er de her på vei tilbake til sitt opprinnelige europeiske uttrykk. Et slags litt-av-alt album som mest av alt summerer opp bandets 10 år lange karriere. Et langt skritt på vei fremover fra TV Sky.

Trenger vi Oslo Rockfestival?

KOMMENTAR

Spørsmålet tvinger seg frem etter reptisjonsøvelsen «seks dager med techno/rock-i-ett-strekk» i regi av Oslo Rockfestival. Etter å ha mottatt en rekordhøy støtte fra Oslo kommune på hele 715 000 nkr. var det forventet at festivalen denne gang skulle tilby et dristigere program. Nå venter vi riktignok ikke at rock-festivalen skal være et slags eksperimentelt Mekka for nyskapende artister. Det er forståelig at en festival må ha ha artister av en viss størrelse for å trekke publikum, det som er vanskeligere å forstå er hvor det er blitt av teften for de orginale artister og bandnavn. Og dette handler ikke om å ha stor lommebok, det handler om å ha ører og nese for musikk som kan overraske, provosere skape nye inntrykk. Av norske band fikk vi riktignok servert nye band som Kinky Vibes, Slut Machine og Ephemra, men om disse illustrerte bredden i ny norsk rock er tvilsomt. På den utenlandske siden var det verre. Bortsett fra noen punk-obskuriteter var det Bo Kaspers, Shamen, Clawfinger og Prodigy som skulle stå for underholdningen. Årets rockfestival så dermed mest av alt ut som en to måneders komprimert Sentrum Scene og Rockefeller-plakat.

Og da må en igjen stille seg spørsmålet: Trenger vi egentlig Oslo Rockfestival? Hvis ikke festivalen makter å tilby noe mer enn det byens klubbscener kommer opp med resten av året, så er det stor sett bare byens vannhull som har noe å tjene på festivalen. Oslo Rockfestival bør lære av årets evenement ved enten å legge nye prioriteringer til grunn for neste års festival eller bare legge ned hele greia.

OVE DALEN