[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Med blikk for teknologien

- De informasjonsrike landene blir vinnere i en global og teknologisk influert kamp om ressurser, sier Telenor-forskeren og universitetsamanuensis Terje Rasmussen til Morgenbladet.

AV JAN-SVERRE SYVERTSEN

Rasmussen er aktuell i forbindelse med boken Morderne maskiner - teknologi og samfunnsteori, og hans perspektiv strekker seg et stykke tilbake i tid.

- Du velger å starte gjennomgangen av teknologiteorien med Georg Simmel. Da befinner vi oss i begynnelsen av dette århundre, ganske lenge etter at gjennomgripende teknologier var funnet opp. Hva gjør Simmel til et naturlig startpunkt?

- Jeg opplevde 1900 som et bra startsted fordi de store teknologiene som ble funnet opp på 1800-tallet først fikk sin samfunnsmessige betydning etter århundreskiftet. I tillegg er Georg Simmel unik som teoretiker. Han var en moderne tenker, og han klarte å formulere tidsånden på en god måte. Ikke ved å skrive lange og tunge teorier, men gjennom små essays om moderne fenomener.

- Simmel blir stilt opp imot de såkalte teknologipessimistene, Arnold Gehlen, Jacques Ellul og den amerikanske Neil Postman. Du karakteriserer dem som unyanserte.

- Både Gehlen og Jacques Ellul konstruerer en så kompakt teknologikritikk at de presser seg selv opp i et hjørne. Teknologien er perfekt og de finner ingen steder hvor de kan komme til inngrep med den. Simmel formidler på den andre siden en typisk moderne holdning, ambivalens til alt. Han er redd og skeptisk, men ser allikevel et håp i det moderne prosjektet, vitenskap og teknologi. Hos pessimistene forsvinner denne ambivalensen.

- Her trekker du inn den finske filosofen Georg Henrik von Wright, som vel heller ikke er noen hurragutt. Ser du noe av Simmel i hans arbeider?

- Ja, jeg gjør faktisk det. Mange ser på ham som en pessimist, men jeg synes det går frem av hans bøker at han er ambivalent, og at han er og blir en moderne tenker og filosof. Han har håpet tilbake og troen på både kritikk og det politiske systemet. Parallellen til Simmel er absolutt tilstede.

- Med kritisk teori, der du særlig fokuserer på Herbert Marcuse, opplever jeg at teknologien får en mer positiv valør. Hvorfor ender også han i den samme blindveien som pessimistene?

- Herbert Marcuse var en slags marxist, og da er man optimist. Da tror man at historien går framover og at det sosiale framskrittet går sammen med det teknologiske. Marcuse begynner imidlertid å stille spørsmålstegn ved hvorfor arbeiderklassen, som er undertrykket, ikke lager revolusjon, men heller sitter hjemme og ser på TV. Ut fra dette formulerer han en teori som sier at ideologien, slik marxistene forstår den som falsk bevissthet, holder arbeiderne nede. Han ender opp med noe av det samme som man ser hos Gehlen og Jacques Ellul, nemlig at systemet er så elegant, det produserer alt vi trenger og derfor skjer det ingen endring. Så lenge systemet er perfekt ser han ingen vei ut.

- Står vi nærmere Marcuses visjon om øket frihet gjennom teknologiens rasjonalisering av industrien i dag, med forslagene om 6-timers dagen og Erik Solheims tanker om å revurdere synet på arbeidsledighet?

- Det som var uheldig med Marcuse var at han ikke forfulgte idéen om at man kan tenke seg en annen type teknisk rasjonalitet som gjør det mulig å bruke teknologien til fornuftige ting. Hvis han hadde gjort det, kunne han ha endt opp med de tankene som du nevner. Dagens redsel for både 6-timers dagen og nytt syn på arbeidsløsheten ligger kanskje særlig i frykten for at hvis vi sier nei takk til den arbeidsetikken som har brakt oss hit vi er i dag, så sier vi også nei takk til alt det andre, den velferden vi har. Vi ser kimen til nytenkning i en del politiske utspill, men fremdeles er det sånn at selv i LO, blant arbeiderklassen, er holdningen den at det beste som finnes er arbeid. Spørsmålet om hvor vidt vi kan velge ut noe og forkaste noe annet er vanskelig, men interessant.

- Med overgangen til det postindustrielle samfunnet har vi på en måte kommet dit Marcuse ønsket seg. Problemet oppstår når den nye tjenestesektoren ikke klarer å absorbere overskuddsarbeidskraften fra industrien, og det dannes et to-tredjedelssamfunn. Hvordan vil den nye arbeidsløse klassen avvike i livsmønster, moral og politisk oppfatning?

- Dette har jo noe å gjøre med det vi nettopp snakket om: Holdningen til arbeid. Hvis det er slik jeg og mange tror, at vi får en ny klasse av arbeidsløse eller arbeidsfrie, så vil de forholde seg til samfunnet på en ny måte. Det vil på den ene siden være noe trist og elendig over denne kulturen, fordi de rett og slett er fattige. På den annen side vil de knyttes til en slags frihet med stor kulturell aktivitet som resultat. Dette mener jeg egentlig å ha registrert allerede, ved at arbeidsløse ikke sitter på rumpa, men i stor grad aktiviserer seg selv.

- Ser vi da fremveksten av en ny gruppe med innflytelse, eller kommer de ikke til å være spesielt opptatte av det samfunnet som har skubbet dem ut?

- Hvis de blir mange nok, vil de ha en viss makt i det politiske spillet rett og slett fordi de representerer et stort stemmepotensiale. Generelt sett tror jeg allikevel dette vil bli en avmektig gruppe som ikke vil ha sine kanaler eller partier.

- Teknologidiskursen og boken er kjennetegnet ved at den er veldig vestlig. Gjennom Alvin Toffler trekker du inn et globalt perspektiv der de teknologiske nivåene i henholdsvis den tredje verden, Øst-Europa og vesten stor imot hverandre.

- Det Toffler konstaterer, er at det postindustrielle samfunnet bare har gyldighet for en liten del av verden. Men i tillegg finnes det jo fortsatt en industrialisert og en slags førmoderne verden.

- Hvordan manifesterer disse konfliktene seg i dag?

- Det vi ser er en konflikt mellom EU/USA på den ene siden, og det fjerne Østen på den andre. Disse siste landene er tradisjonelle samfunn som nå er på vei mot å bli avanserte teknologiske nasjoner. Her vil det oppstå en konflikt som manifesterer seg på markedet. En annen type motsetning Toffler er inne på, er det som skjer når stor nasjoner og blokker løser seg opp i det de består av, nemlig etniske grupper. Det skaper voldsomme konflikter som har ligget latente i årevis. Så på den ene siden har du disse blodige konfliktene i kjølevannet av at det overnasjonale oppløses, og på den andre siden markedskrigene.

- Og vinneren er..?

- De informasjonsrike nasjonene vinner, de har hatt hegemoniet i verden helt siden den tredje verden ble «oppdaget». Det er ingen grunn til å tro at dette ikke kommer til å bestå.

- En annen vesentlig konflikt eller fare i dag er miljøtrusselen. I Ulrich Becks teorier om hvordan risikosamfunnet overtar for industrisamfunnet står denne sentralt. Hvordan preger en stadig risiko det moderne mennesket?

- Risiko blir en hverdagslig dimensjon, og det Beck er mest opptatt av er den mistilliten dette skaper til det politiske systemet og til vitenskap og teknologi. Vi mister troen på at disse kan bringe oss videre

- Jeg aner et håp i miljøtrusselen, et slags potensiale for folkelig engasjement.

- Beck ser to muligheter knyttet til akkurat det. Enten våkner folk opp, stiller spørsmål og kritiserer, eller så faller de tilbake i passivitet og avmakt. For Beck er dette veldig åpent. Det eneste han er sikker på er at dagens spor ikke kan forfølges særlig mye lenger. Miljøfarene er ikke lenger bare objektive, men en helt reell del av vår hverdag.

- Hvis vi runder av med det vi kan kalle samtidsmennesket, kan du da si noe om hva slags individ teknologien har skapt? Du sammenligner det moderne mennesket med en spiller, uten mulighet til å forlate bordet?

- Jeg tror vi nå ser et menneske som er gjennomreflektert, som planlegger hvert minste trekk og som ser på sitt liv som et slags prosjekt. En veldig bevisst holdning til hvordan man skal leve livet. Samtidig er dette et menneske som er mer og mer klar over alle de farene som omgir det. Vi tar ingenting for gitt lenger. I dagliglivet setter vi stor lit til kommunikasjon med venner og familie, fordi denne er blitt en klippe eller et holdepunkt. Samtidig er vi avhengige av de store systemene i samfunnet. Denne avhengigheten er blitt en del av vår refleksjon, og når jeg sier at det moderne mennesket ikke kan forlate bordet, så er det fordi vi ikke har noe annet valg enn å forholde oss til systemene og risikoen knyttet til dem.

TERJE RASMUSSEN: Vi tar ingenting for gitt lenger. Foto: Sandra N. Jensen

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]


[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ] [ Teasers | Perspektiv | Aktuelt | Opinion | Kritikk | Ute & Inne ]
Artikkel automatisk generert, 06/10-95, kl. 01.00 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.