Enehersker: «Jeg vil tjene alle kenyanere, og jeg mener alle, med omsorg og ydmykhet.» Daniel arap Moi da han ble tatt i ed som president 4. januar 1993 Staten - det er Moi

«Moi er som tigeren i limericken. Du kan ri på den og smile, men det ender med at den spiser deg». Dette skrev Koigi Wa Wamwere i 1989. Nå sitter han i president Mois gap. Men hvem er egentlig denne Moi? Afrikansk leder med selvstendighetsbehov eller en gammeldags despot.

ANDREAS VIESTAD

Da selvstendigheten kom til Kenya i 1963 hadde politikeren Daniel arap Moi vært tilfreds i mange år. For ham var det ikke så viktig at landet ble selvstendig. Han hadde selv hatt sete i den lovgivende forsamlingen i syv år og fryktet at selvstendigheten kunne bety at han ville miste sin egen makt. Han hadde klart å manøvrere seg til en viktig posisjon mellom selvstendighetspartiet til Jomo Kenyatta og de hvite settlerne som motsatte seg allmenn stemmerett og frigjøring. Moi kjempet mot selvstendighetspartiet for å bevare egen makt.

Da han beordret likvideringen av sin egen utenriksminister i 1990 var årsaken den samme. Han var redd for at noen skulle true hans egen posisjon. Utenriksminister Robert Ouko var godt ansett i det internasjonale selskap, dessuten var han populær blant folk flest. Men Moi kunne ikke godta å ha en kronprins. «Moi er ingen karismatisk politiker. Ved sin sjarm alene vinner han ikke mange over på sin side», skriver Koigi. Utenriksminister Ouko var derimot en slik karismatisk politiker, det var hans forbrytelse. Det er ikke få av presidentens forbundsfeller som har falt i unåde på samme brutale måte. Men det var etter noens mening bedre før det ble innført flerpartistyre. Da var alle politikere Mois allierte, og andre fikk stort sett være i fred. Nå er verden et sted der fiendene hans lurer overalt, og han har utviklet en brutal paranoia og kenyanske opposisjonspolitikere finner det stadig vanskeligere å overleve.

Særlig har trafikkulykker blitt en vanlig dødsårsak for opposisjonelle i Kenya. Opposisjonspolitikeren Dr. Frederick Masinde nektet å trekke seg fra et suppleringsvalg, på tross av innstendige oppfordringer fra president Moi. Dagen før valgresultatet forelå ble han drept av to biler som rammet bilen han satt i fra to kanter. «Ulykken» skjedde like utenfor Nairobis kommunale likhus, og han trengte ikke å bli fraktet langt til likskuet som straks fastslo at det ikke var noe uvanlig ved ulykken. Politi og påtalemakt er på ingen måte upolitisk i Kenya, og opposisjonen mistenker politiet for å ha utført mange av de politiske drapene selv, på oppdrag fra president Moi.

Hvem er Wamwere?

I Mois Kenya er denne typen politisk forfølgelse vanlig, anklagen og dommen mot Koigi Wa Wamwere er på ingen måte uvanlig. Det som derimot er uvanlig er at Moi bøyer av. I saken mot Koigi var det to mulige utfall: å idømme dødsstraff eller frikjenne. I stedet dømmer retten ham til fire års fengsel og seks stokkeslag for en forbrytelse han ikke var anklaget for. Moi har gitt etter for det internasjonale presset og droppet dødsdommen, men det var da heller ikke det viktigste for ham. Det han hele tiden har prøvd er å portrettere Koigi som en simpel forbryter, og dermed ødelegge mulighetene hans for et politisk comeback. Moi ville først og fremst ha Koigi ute av veien til presidentvalget i 1997. Koigi er en av de få opposisjonspolitikerne som har troverdighet, de fleste andre har blitt bestukket eller truet til stillhet. Mange har også blitt med i opposisjonen, ikke av overbevisning, men fordi de følte at Moi ikke ga dem de gavene eller forfremmelsene de søkte.

Hvis Koigi-saken har vist det internasjonale samfunnet noe, er det at Kenya - landet som en gang var Europas bilde på det vakre Afrika, Karen Blixens drømmeland, nå er et land med skurkestyre. For befolkningen er landet alt annet enn et paradis. Mois rike er en selsom blanding av flerpartidemokrati, kleptokrati og diktatur. Sammenhengen i det hele er det naturligvis Moi selv som sørger for, med et strengt, personlig diktatur. De mest begeistrede tilhengerne hans er hans egen stamme, kalenjin. Han utnevner dem til sentrale stillinger, og gir dem gaver. Dermed skaper han etnisk strid. Den siste gaven, en internasjonal flyplass i presidentens hjemby, Eldoret, har møtt massiv motstand fra giverlandene. Den ubetydelige byen skulle få en topp moderne flyplass, mens de to andre internasjonale flyplassene i landet faller fra hverandre. En hvit elefant til en halv milliard kroner, kaller kritikerne prosjektet. Men prosjektet gjennomføres uansett, for at presidenten kan vise sin storhet. Og om få år har kanskje landet to flyplasser som heter Moi International Airport.

Hvit støtte

Den andre gruppen som lojalt støtter opp om Mois regime er de hvite settlerne, over 40 000 av dem bor fortsatt i landet, og de eier fortsatt den beste jorden. Det er her den viktigste politiske saken til Koigi kommer inn og ødelegger idyllen. Siden 1970-tallet har Koigi kjempet for jordreformer; det skal være grenser for hvor mye land én person kan eie, og de mange eiendomsløse landarbeiderne skal kunne kjøpe seg jord for en billig penge. Her danner Moi og de hvite settlerne en viktig allianse. De har felles interesser i å beholde systemet som det er, og Koigi er fryktet fordi han trolig ikke vil la seg bestikke vekk fra dette standpunktet, som så mange andre politikere, deriblant Moi. Det er også i lys av dette vi må se dommen mot Koigi. Med han ute av spill er det ingen radikale utfordrere til Mois trone, og skulle han tvinges til å gå av, en gang i fremtiden, er det få som tror at den etablerte opposisjonen vil representere noen forverring for de rikeste i landet.

President Moi vet også hvilken skjebne afrikanske eks-presidenter møter. I Malawi er den tidligere livstidspresidenten, den 97-årige Dr. Banda trukket for retten. Etiopias tidligere president Mengistu sitter i husarrest i Zimbabwe med stadig krympende bankkonti, samt utleveringskrav hvilende over seg. I borgerkrigsherjede Liberia ble diktatoren Samuel Doe slept etter en bil og senere hugget opp. Det liten ære i å være afrikansk eks-president, og hittil er det bare Tanzanias landsfader Julius Nyerere som har klart å gjøre det med æren i behold. Moi vet dette, og har forbannet seg på å forbli president til sin død, koste hva det koste vil. Etter at han i 1991 ble tvunget av giverlandene til å godta flerpartistyre har han bare strammet grepet om på sin om befolkningen. Dessuten har han gått lenger og lenger i å fremstille kravene om demokrati og menneskerettigheter som en ny imperialisme. Koigi skal for eksempel ha mottatt over en halv million kroner av den norske stat for å rane politistasjonen i Nakuru. Når den hvite tredjegenerasjonskenyaneren, paleontologen Richard Leakey viste sin støtte til Koigi utenfor rettsalen, var Moi rask til å rase. Moi anklaget sin gamle samarbeidspartner Leakey for å være en neo-kolonialist, rasist, forræder og ateist. Dessuten mente Moi at han var finansiert av Ku Klux Klan i USA. Den rullestolbundne Leakey ble da også banket opp av Moi-tilhengere utenfor rettssalen. Det er slik politikk drives i det demokratiske Kenya i 1995.

Festlige idealer

I Mois verden er Kenya «Afrikas svar på Malaysia», han har flere ganger fremhevet at de østasiatiske landene er naturlige forbilder for Kenya. Sammenligningen halter imidlertid på alle vesentlige punkter og som en kommentator noe lakonisk bemerker: «Kenya ligner på alle områder, med unntak av befolkningens utdannelsesnivå, omfanget av korrupsjon og kriminalitet, nivået på arbeidsmoralen, og standarden på landets infrastruktur». Nylig gikk Moi ut og proklamerte at det skulle bygges en stor bilfabrikk i Kenya, i regi av Mitsubishi. The East-African, den regionale avisen for Øst-Afrika ringte naturlig nok opp Mitsubishi for å få deres kommentarer. Der hadde ingen noensinne hørt om et slikt prosjekt, og dessuten ville det aldri være aktuelt. Til det var Kenya fullstendig uegnet.

Et annet eksempel som illustrerer at begeistringen for andre lands økonomiske suksess sjelden speiler seg i konkrete handlinger er følgende episode:

I mai i år arrangerte Japan en storstilt seremoni i anledning overrekkelsen av et multimillion high-tech prosjekt, som var en gave fra den japanske regjeringen. Imidlertid stilte ingen representanter fra den kenyanske regjeringen opp. Japans ambassadør i Nairobi ble meget fornærmet da hverken Forskningsministeren eller viseministeren stilte opp. En vakthavende ved Forskningsdepartementet tilbød seg å ta imot papirene på vegne av Kenya, men den japanske ambassadøren avslo og gikk rasende avsted.

Hvor var så Forskningsministeren og viseforskningsministeren? Jo, som alle andre regjeringsmedlemmer var de hastet avsted til flyplassen for å ta i mot Moi, som hadde vært i utlandet en tur.

Dårlig selskap

Den store internasjonale oppmerksomheten om menneskerettighetssituasjonen i Kenya oppleves nok som ubehagelig av Moi. Han har alltid likt å spille statsmann, selv om han ikke har reist så mye etter det mislykkede kuppet mot ham i 1982. Han ville først og fremst vise frem Sitt Kenya til den store verden, som den afrikanske drømmen. Kenya skulle være det utviklede afrikanske landet og utenlandske investorer ble invitert til «investreingsparadiset». Det blir fortalt at etter at kuppet mot Moi var slått tilbake spilte radioen to popsanger om og om igjen. Det var «Safari ya Japan» som handler om at Moi venter på at folket skal bygge landet til en sterk og rik industristat. Den andre var «Jambo Jambo», der teksten går: «Hei, hei, hvordan har dere det? Veldig bra. Utlendinger, dere er velkomne, i Kenya er det ingen problemer». Men nå, når Moi ikke lenger er i stand til å imponere sine gamle venner i vesten har han strammet taket hjemme. Nå er hans eneste venner de rike kenyanske farmerne og andre gamle afrikanske diktatorer, deriblant Rwandas beryktede eksilregjering. I slikt selskap er det bare rå kraft og styrkeoppvisninger som imponerer.

billedtekst: Kenyas tragedie: Mens Moi sitter smuldrer Kenyas sivile samfunn opp.

legges i boks:

Daniel arap Moi er født 1924, og var visepresident under Jomo Kenyatta - som var det selvstendige Kenyas grunnlegger - fra 1967. I 1978 inntok han presidentembetet, ble gjenvalgt i 1992, i landets første reelle demokratiske valg.