Tormod Epleblomst hadde alltid lett etter den følelsen. Følelsen av seg selv, før han ble til. Før han ble tid. Men det kjentes mest som et stort mørke. Senere i livet ga han stedet navn. Kalte det ingentingheten.
Nå møttes viserne på ny. Hadde gått hele runden rundt. Huset var av flortynt glass. Klokken slo. Fra to sider samtidig. Alt knuste. Den store klokken knuste.
En blind sjel i et blindt legeme. Tormod Epleblomst hadde ingen ord for å stå i smerte. Han bare løp. Løp bort fra alt sammen i den siste stripen av lys.
Kastet seg ut fra kanten av stupet. Ut i løse luften. Ville ikke vite av annet enn sekunder. Ville bare bort. Bort. Kastet seg ut. Som i blinde.
Alltid å være en annen. Alltid å være seg selv. 10 ansikter. 100 ansikter. Han forstod det siden.
Ingenting henger sammen. Henger ikke sammen som annet enn en følelse av død i fingertuppene.
Tormod falt. Fritt. Kalte det en reise, men tenkte mest på det som en lek. Forsøkte samtidig å føle. Forstå. Lengtet etter fast grunn under føttene. Lengtet etter klarhet og søvn.
I årevis.
Var i bevegelse. Falt. Trodde han hadde unnsluppet. Unnsluppet smerten. Men fallet stivnet.
Som en vektløs. En vektløs i et rom uten rammer. Et menneske uten vilje.
Han satt fast. Satt bom fast i løse luften. Fanget i et usynlig slør. Ingentingsløret. Nesten som å sitte fast i sin egen ufødthet. Det kan klø.
Den gamle tanken: Hva fantes før Gud fantes? Før Gud fantes fantes ingentingheten. Men hva er ingenting? Kan noe være ingenting? Mørke, javel. Et stor mørke tilogmed. Men selv mørket ER. Selv mørket må vel være noe? Nei, han klarte ikke å gripe det.
Tormod Epleblomst var 27 og satt fast i løse luften. Lengtet fortsatt etter klarhet og søvn. Jord.
Men han hadde ingen ord for å stå i smerte. Hadde ingen ord for å være ingenting. Ville fødes uten å dø først. Fortsatt på flukt. I blinde.
(Teksten er hentet fra Attimo Geistschribers bok «Thormod Apfelbluhme», Berlin 1989, oversatt av P. Mathiesen)