SONISK SCENE Den stygge andungen

Etter 15 år og 11 album lager New York-bandet Swans fortsatt musikk fra den dypeste avgrunn. Bandets frontfigur Michael Gira driver en kontinuerlig kamp mot musikalsk likegyldighet. Swans ønsker å frembringe sterke følelser selv om uttrykket etterhvert har modnet.

AV OVE DALEN

Der Joy Division satte oss igjen på kanten av avgrunnen, var Swans bandet som dykket ned i dypet, kom tilbake og fortalte hva de hadde sett. Historiene om bandet ble ikke bedre etter at de ga ut EP'en «Raping a Slave» i 1985. Gira hevder han i denne perioden ble redusert til en nervøs geleklump pga. pressens skriverier rundt bandet.

- Det er klart at Swans har en spesiell fortid, og jeg blir alltid minnet på den av journalister. Men det er en del av mitt virke som jeg fortsatt står inne for. Det ble laget i enn annen tid, men jeg setter fortsatt stor pris på mye av det vi har skapt.

Sonisk Scene møter Michael Gira i forkant av forrige fredags konsert her i Norge. En lettere eksentrisk amerikaner med et fryktelig langt ansikt, dystre øyne og kledelig feit sigar. Han lever særdeles godt opp til bandets myter med sitt dunkle utseende, men er overaskende hyggelig og vennelig. Spesielt pratsom er han derimot ikke, og han forteller at han ikke ha spesielt mye til overs for kreative musikkjournalister.

- Jeg føler at veldig mye av den måten vi blir oppfattet på har blitt skapt av tolkningsvillige journalister som har sett seg fore å forstå Swans. Det viktigste for meg har alltid vært og vil alltid være å lage lyd som jeg selv liker. Folk kan si at vi er umoderne, lite tidsriktige, gamle mørkemenn, hva som helst. Fuck them, jeg driter i det. Swans har alltid eksistert på sidelinjen av musikkindustrien, og jeg nekter å la meg diktere av musikalske trender.

Gira blir lettere indignert når jeg prøver å hinte om at også Swans er blitt mer strømlinjeformede med tiden. Han hevder hardnakket at musikken han ønsker å frembringe fortsatt springer ut av hjertet, og jeg kan vanskelig være uenig. Swans lager musikk som går gjennom marg og bein og gir deg frysninger langt nedover ryggen. Uttrykket har etterhvert modnet og blitt mer konvensjonelt, men tematikken i musikken er uforandret. Swans formidler desperasjon, angst og tilgivelse - rått og ubearbeidet.

- Jeg har alttid vært opptatt av lidenskap og følelse i musikk. Det er vel en rød tråd som har gått gjennom all musikk jeg har stått bak. Musikk skal frembringe sterke følelser. Derfor har jeg veldig sans for P.J.Harvey. Hun makter å blande sterke følelser med musikk og selger i tilegg mye plater. Hun er minimalt opptatt av tidriktige musikalske konvensjoner og bare kjører på. Hennes brutale uttrykk er vidunderlig

Kommersiell katastrofe

- MCA ruinerte meg både finansielt og kreativt. Det var en katastrofe som har gitt meg en kraftig lærepenge i ettertid. Jeg kommer aldri til å stole på et stort plateselskap mer. Det satte faktisk dype spor i sjelen.

Swans signerte opprinnelig kontrakt for fem album med MCA, men gode advokater fikk Swans ut derfra.

- De dårlige erfaringene vi hadde med MCA resulterte i at jeg startet min egen label, Young God Records. Dette er en label som utelukkende eksisterer for at jeg skal utgi mine egne prosjekter enten det er et solo-album, Swans eller Jarboe. Jeg lyver, stjeler, låner og jukser for å holde Young God Records på bena. Det er en kontinuerlig kamp mot banker og for penger. Jeg gjør hva som helst for å holde labelen oppe slikt at jeg kan uttrykke meg som jeg vil og når jeg vil.

Young God records har utgitt alt av materiale som Gira og Jarboe har stått for siden bruddet med MCA. Først ut var Jarboe og Giras eget prosjekt The World of Skin i 1990 med den nydelige Ten Songs from Antother World. Senere har vi også fått solo-skiver fra både Jarboe og Gira samt Swans egne prosjekter. Men grensene mellom de forskjellige prosjektene er etterhvert blitt diffuse. Jarboe og Gira er frontifigurer i både The World of Skin og Swans, og Gira hevder lett humoristisk at bare gud vet forskjellen mellom bandene.

- Akkurat nå lager jeg musikk som veldig distinkt skiller seg fra en del av det vi har gjort tidligere. Det dreier seg om veldig lange sanger, med en fortellerstemme oppå. Deler av musikken skal brukes til en film ved navn 2 small bodies, laget av en kvinne fra New York. Musikken kommer vi til å samle på et album som får tittelen Soundtracks For the Blind.

Noen av låtene fra dette albumet ble fremført på forrige fredags konsert på Sentrum. Og utifra de indikasjoner som konserten ga kan vi love et tyngre og mer massivt Swans enn på lenge. Musikken er preget av lange instrumentalpartier og mindre tekst. Men mannen med dypere stemme enn Johnny Cash nekter for at språket og tekstene i musikken har utspilt sin rolle i Swans.

Nyfrelste kristne

Bibelske lignelser finner du over alt i Swans sine verker de siste 7-8 årene. Gira nekter å definere seg selv som troende, men er glødende opptatt av språkets makt. Det handler ikke så mye om hva du sier, men hvordan du sier det.

- Mange trodde vi var blitt nyfrelste kristne på platen Children of God. De hadde selvfølgelig misforstått helt. Jeg var veldig fascinert av måten TV-predikanter brukte språket og sin egen stemme på og adapterte deres teknikk til Swans' musikk. Jeg likte hvordan de formet sitt publikum gjennom språkets makt.

- Religion er alltid fristende fordi det setter klare rammer for tilværelsen, jeg har ingen problemer med å skjønne det. Det er klart det er fristende med tanker om evig liv og en allmektig Gud i bakhånd som overvåker vår tilværelse.

Faren ved Swans' virke er at de etterhvert ikke makter å se sin egne sørgelighet. For til tross for sine innsmigrende plater blir de fortsatt karikert som 80-tallets mørkemenn. Mitt første visuelle møte med Gira kom i form av videoen «New Mind» fra Children of God der Gira står med ljå og hette mens han maner ut «sex in your soul, damned it to hell». Sånne inntrykk forsvinner ikke helt uten videre, uansett hvor mye han synger om sol på den siste platen. Gira selv er den første til å avlive en del av mytene rundt bandets tidlige dager, men når mannen fortsatt synger som fra fem fot under bakken er det ikke like lett å få frem budskapet.

- Tror du fortsatt folk ser på oss som dystre depressive 80-tallsrockere? Jeg håper da folk heller vil huske noen av låtene vi har laget gjennom tidene. Men jeg har egentlig ingen forhåpninger om at noen vil huske vår musikk etter min død. Tenk deg det, her har vi levd et helt liv og så er man plutselig helt glemt.

.

Manglende Fokus

CD Run Dog Run Masterplan Voices of Wonder

Problemet er at bandet mangler fokus. I perioder gaper Run Dog Run over for mye. De musikalske innfallene virker mer som et tilfeldig sammensatt lappeteppe. Singelen «Capital» har eksempelvis et knippe pene samplinger som satt sammen virker konstruerte og malplasserte. Det er dermed vanskelig å få noe ordentlig grep på bandet, lydbildet blir profilløst og utrykket vagt. Den største musikalske forandringen på platen er bandets dreining mot et mer internasjonalt lydbilde og kanskje spesielt reggaens bassganger. Et eksperiment som riktignok gir bandet mer dynamikk og spenst, men som også ofte virker tilfeldig og sammenrasket. Da er Run Dog Run bedre i den tunge «Chicken Falling» der et mer monotont og industrelt lydbilde dyrkes. Her trekkes det riktignok også inn reggaeelementer i mellomspillet, men låten gir et kompakt og solid inntrykk.

Til tross for de tekniske innvendinger skal bandet ha honnør for viljen til å utfordre de musikalske konvensjoner. Det er meget mulig at de lykkes bedre allerede ved neste korsvei.

OVE DALEN

Artikkel automatisk generert, 01/10-95, kl. 19.06 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.