![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Like ille er det å ha telefon, men ikke være hjemme. Opptattsignal er også minst like (piip, hallo?) irriterende.
Telefonsvarer er tingen. Du kommer hjem, trykker på avspillingsknappen og har egentlig ikke vært ute av huset. Ihvertfall (piip, hallo?) får det ingen konsekvenser. Det er som om du er to steder samtidig, bare at det ene stedet er litt mindre samtidig og litt mer fleksibelt enn det andre. På den måten går du ikke glipp av noe som helst og blir særs vellykket i det sosiale systemet. Enda mer vellykket er du med personsøker. Alle rundt deg ser at nå er det noen som vil ha tak i deg, og nå, og nå, og nå, og nå, du er en viktig og etterspurt person. Høy stjerne. Men er du midt oppå fjellet og ingen telefon er i nærheten som du kan ringe tilbake på, er du like langt.
Det er her mobiltelefonen kommer inn i bildet. Det har vist seg at særlig langt kommer man allikevel ikke uten mobiltelefon. Nå kan du nås overalt hele tiden, og alle andre kan nås umiddelbart igjen. Den er (piip, hallo?) uovertruffen i det sosiale systemet. Spesielt hvis alle andre også har mobiltelefon, hvilket de burde, slik at ikke systemet forsinkes og forrykkes som i et kjedebrev hvor ikke fristen overholdes. Tilgjengeligheten er fullkommen. Du kan ringe fra bil, buss, tog, du kan nås på møter, konserter, i kirken, på badestranden i ferien. Mens de slitsomme ungene maser om is og brus og oppmerksomhet, kan vi si hysj, nå skal vi ta en telefon, og så har vi slått to fluer i en smekk. Vi kan gå nedover gaten i forretningsmøte, og står vi feilparkert og politibetjenten prøver å gjøre oss oppmerksomme på det, må han værsågod vente til vi har snakket ferdig. Mobiltelefonen gir en unik mulighet til å lukke seg ute fra det primitive sosiale systemet og stige opp i et høyere, en høyere sfære. Mens ingen dødelige når inn til oss på vanlig måte, åpner vi for en annen type kommunikasjon, som samtidig har en heldig visuell effekt på forbipasserende.
Dette innebærer naturligvis at vi må følge opp kontinuerlig selv. Vi må ikke stenge av telefonen eller la være å betale avgiften. Ingenting er verre enn å ha en mobiltelefon og IKKE kunne treffes på den. Det sier noe om at (piip, hallo?) du har misforstått hensikten med vidunderet, og det gir grunn til å trekke intelligensen din i tvil. Nest verst er det å skru av personsøkeren. Det betyr at du ikke er interessert i mulighetene som tilbys deg, og det er arrogant. Men å ikke ha telefon i det hele tatt er som sagt en hån mot det sosiale system. En stinkende hån.
Telefonkatalogen er det egentlige folkeregister. De som ikke står i telefonkatalogen, er ikke. De er ikke her og de er ikke der. Hvor er de egentlig? Hva gjør de? Er de bare der ute og tøyer grensene for vår godvilje? Leker de gjemsel med oss? Sitter de der og spiser av tiden vår og klapper seg på magen? De burde heller leve i tiden, følge med i utviklingen og forvente effektivitet. Da først…(piip, hallo?)…kan vi (piip, hallo?)…kan…(piip)…vi…hallo?