Det er håpløst, og vi gir oss ikke

I Georg Johannesens halsbrekkende maksime er det trøst å finne - også når man tenker om internasjonal politikk.

Ideen om politisk suverenitet er imidlertid utgått av modernitetens forestilling om det autonome individ og ble knesatt som prinsipp for moderne statlig organisering etter Den franske revolusjon. Hva verre er: Forståelsesformer innenfor modernitetens paradigme synes å ha mistet sitt preg av relevans. De er ikke lenger godt egnet til å generere løsningsforslag på problemer som oppstår når globale prosesser virker inn på suverene enhetsstater. Økonomi, teknologi, økologi og kultur er alle prosesser med en dynamikk uavhengig av statsgrenser, tidssoner og breddegrader. Derimot bidrar oppholdelsen av prinsippet om nasjonalstatlig suverenitet til reproduksjonen av statssystemets skille mellom '<I>innenfor<I>' og '<I>utenfor<I>'.

Dette skillet er konstituerende for det moderne statssystemet som sådant, der suvereniteten er uløselig forankret i rommelig utstrekning og gyldig bare innenfor statsgrensene. <I>'Innsiden'<I> er slik ansett for å være det politisk 'egentlige' - der politiske fellesskap og idealer kan realiseres, legitimeres og begrunnes i det rasjonelle og suverene subjekt. På 'utsiden' råder det internasjonale anarki - et system uten hierarkisk orden og overordnet suverenitet. Anarkiet er fra tid til annen erkjent som problematisk, men likevel tålt - fordi det hittil har vært mulig for statene å kultivere den interne harmoni til tross for det potensielle kaos eksternt.

Ettersom årtusenskiftet står for døren og mange mener moderniteten er forbi, synes denne forstrøstningsfulle muligheten stadig mindre. Skillet mellom en 'innside' og en 'utside' er ikke lenger like klart, ettersom 'innsiden' bare med økende vanskeligheter og kostnader kan beskyttes mot 'utsiden'. Dermed er det heller ikke lenger tindrende klart hvem 'vi' er, noe som svekker grunnlaget for tradisjonell politisk identitet og tjener til ytterligere å forsterke misforholdet mellom sosio-økonomiske prosesser og politisk-kulturelle manifestasjoner.

Det kan derfor være å anbefale at man tenker om igjen selve utgangspunktet for moderne politisk organisering - nemlig konstitueringen av statlig suverenitet som utgått av det rasjonelle og suverene subjekt. Forestillingen om autonome individer som i frivillig sammenslutning med andre likeverdige danner det politiske kollektiv 'vi', er ikke nødvendigvis forkastelig selv om den er diskreditert og suspekt - det er bare ikke lenger like klart hvem 'vi' er, eller på hvilket grunnlag sammenslutningen skal foretas.

Dette har naturligvis avstedkommet febrilsk forvirring i kretser som beskjeftiger seg med profesjonell politikk - også her i Norge. Ikke så rart, siden mennesker fra fjerne strøk har startet omsetning av krydderier og grønnsaker i Oslo. Og unge mennesker i for små Adidas-trøyer har anbragt følelsene sine utenpå huden ved hjelp av Extacy, for bedre å kunne stimulere dem gjennom Teckno-dans på endeløse Rave Parties. For en Per Olaf Lundteigen og en Carl I. Hagen er dette 'utsiden' på 'innsiden' - flere virkeligheter representert samtidig - <I>på samme sted!<I> Bare rot, med andre ord. Fordi så mange holder seg med skillet mellom 'innenfor' og 'utenfor' som eneste pekepinn på deres identitet, blir det nå så svinaktig innviklet - og politisk kontroversielt - å ta rede på hvem man egentlig er.

Det man glemmer - eller snarere aldri har fått seg forelagt - er det timelige og historisk betingede ved rådende forestillinger om sosial organisering. De helt grunnleggende byggestener i den virkeligheten vi har konstruert og bebor - mennesket som rasjonelt og autonomt subjekt, f.eks. - er simpelthen tilfeldige. De kunne utmerket vel ha vært annerledes - noe de nettopp er i andre virkeligheter, på 'utsiden'. Man behøver ikke derfor plassere innlånte virkelighetsforståelser på sannhetspidestallen. Det holder om man stiller seg tvilende til den 'verden' man blir bydd. Dens oppkonstruerte karakter er uomgjengelig - men konstruksjonen kan foretas på forskjellige vis, med forskjellige resultater.

Men man pukker altså på at virkeligheten simpelthen foreligger som naturlig gitt - en gang for alle, nærmest. At den skulle være konstruert anses for det mest avsindige babbel. Enkelte holder det imidlertid for sannsynlig at det er vi selv som tilskriver den ytre verden mening og betydning - noe den ikke evner å gjøre selv. Mulighetene for friske omfortolkninger er med andre ord bortimot uendelige - om det ikke var for at modernitetens sannhetsforvaltere postulerer det motsatte.

Av Øyvind Jæger

Artikkel automatisk generert, 01/10-95, kl. 19.06 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.