[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

MEDIEKOMMENTAREN Ekstra dramatisk mediedrama

Det er utvilsomt en dramatisk tid vi lever i. Høydramatisk. Faktisk forteller aviser, fjernsyn og radio om dramaer nesten hver eneste dag. Det er ikke så lenge siden vi fikk høre om et kaprerdrama. Siden har vi hatt opptil flere gisseldramaer og skytedramaer, for ikke å glemme nynazistdramaer og fotballdramaer. Denne uken har bydd på drama i Skiforbundet, selvfølgelig, og jamen har det ikke vært dramatisk i Oslo byrett også. «Dramaet omkring politiets etterforskning i «Skrik»-saken fortsetter», meldte VG tirsdag.

Det er nok ikke å overdrive å si at det er gått alvorlig inflasjon i antall dramaer. Dessuten omtales de på nøyaktig samme måte hver gang: «Gisseldramaet begynte da xx…», «Kaprerdramaet skjedde i luften mellom xx…», «I dette øyeblikk pågår en dramatisk redningsaksjon…». Bytt ut tid og sted, så har du den samme historien.

Dette er kanskje til å leve med, selv om teaterbransjen må finne det merkelig at krim- og sportsjournalistene er blitt så glad i et begrep hentet fra deres felt. Verre er det at drama-inflasjonen avdekker en, hm, dramatisk svikt i journalistenes tro på språkets evne til å beskrive en hendelse eller formidle en stemning, og en drøy undervurdering av leserens innlevelsesevne.

Å skrive at noe er eller var et drama, erstatter en beskrivelse av hva som utspiller seg for journalistens øyne, antakelig fordi drama-merkelappen oppfattes som «sterkere» av journalist og desk. «Drama» er blitt til et rent signalord, nærmest en journalistisk merkevare uten eier, noe journalisten tyr til når han eller hun ikke rår over et vokabular som kan formidle hva som foregår. Journalistspråkets gamle tommelfingerregel «don't tell it, show it», er grundig glemt.

Tendensen viser seg ikke bare i drama-inflasjonen. Adjektivet oppsiktsvekkende anvendes hyppig når et nyhetsmedium presenterer en sak. Vi får høre om en oppsiktsvekkende rapport eller en oppsiktsvekkende uttalelse, men ingen har tenkt på at leseren selv kan være i stand til å vurdere hva som er oppsiktsvekkende eller ikke. Hva gjør redaksjonen den dagen den virkelig har noe oppsiktsvekkende å fortelle?

På NRK-Dagsrevyen i sommer kunne seerne notere seg følgende opptrinn: Åpningsvignetten med kortpresentasjonen av dagens hovedsaker er ferdig, programlederen ser som vanlig inn i kamera, og introduserer det første innslaget. Det dreier seg om, sier han - uten å fortrekke en mine - «et dramatisk skytedrama».

Det dreier seg nok heller om journalistikkens berøring av språkets nullpunkt.

OLAV ANDERS ØVREBØ

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]


[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ] [ Teasers | Perspektiv | Aktuelt | Opinion | Kritikk | Ute & Inne ]
Artikkel automatisk generert, 01/10-95, kl. 19.06 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.