MIDTØSTEN Oslo 2 avtalen er kommet for å bli, selv om den langfra løser alle problemer i forholdet mellom palesinerne og Israel. Kanskje er det Israel som har de største utfordringene i vente. Politikerene har liten kontroll over settlerne i de okkuperte områdene som har alliert seg med religiøse grupperinger innen hæren.

Fred er ei det beste?

Men det er dessverre fremdeles umulig å forutsi med noen grad av sikkerhet det videre forløp. Til det er topografien for uoversiktlig. Man kan undres på om partene selv sitter inne med det fulle overblikk over hva som kan bli konsekvensene av utspillet av deres egne kort. Det er grunn til å stille spørsmål ved især den israelske partens handlingsmønster overfor politikken som føres på de okkuperte områdene sett i lys av fredsforhandlingene. Det virker ikke tillitsvekkende når Israel så langt ikke har tatt et oppgjør med sine mørke krefter, representert ved det ekstreme høyre i landets politiske landskap. Når den etterhvert sterke, og nærmest autonome settlerbevegelsen er i stand til å manipulere prosessen i den grad vi hittil har sett, er det grunn til bekymring. Det er ingen hemmelighet at Israel ikke bare er delt på det politiske plan, men at den politiske kløften mellom de interne politiske partene følger militære linjer. I strid med israelsk lov har bosettingene i dag alliert seg med grupper innen den israelske hær som danner front mot ethvert vedtak som måtte gå inn for en oppløsning av bosettingene. Det svært følsomme temaet rundt bosettingene framtid er et tema som skal være løst innen 1998. Et oppgjør med disse kreftene er pr. i dag en umulighet. Til det bærer den nåværende politiske situasjonen for mye preg av å være inne i en «catch 22"-tilstand. Den åpenbart mest uløselige problemstillingen Israel må ta stilling til i fredsprosessen er nettopp de illegale bosettingene på Vestbredden og i Gaza. Rabin står i dette spørsmålet handlingslammet. Kjører han en hard linje mot bosettingene, kan konsekvensene bli at han taper det meget viktige valget i 1996. I israelsk presse er ikke er fremmed for å uttrykke frykt for at en slik situasjon kan føre til borgerkrigslignende tilstander mellom israelere. På bakgrunn av dette ligger mye av forklaringen på den tilsynelatende irrasjonelle utbyggingen på Vestbredden.

Israel seiler på en amerikansk høyrebølge som taler i deres favør med tanke på Jerusalems framtid. Bob Dole, leder for senatet og republikansk presidentkandidat i det forestående amerikanske presidentvalget, er for å anerkjenne Jerusalem som Israels «evige og udelte hovedstad», et tegn på at republikanerne har blitt bearbeidet av den jødiske lobbyen. For Israel medfører dette at ethvert utfall av det amerikanske presidentvalget vil bety fortsatt solid støtte fra amerikansk hold.

Likud, som fullt mulig kan vinne det israelske valget til neste år, er mer pragmatisk innstilt enn man kan få inntrykk av i forbindelse med deres opposisjon til fredsprosessen. Partiet har over lengre tid vært gjenstand for en intern splittelse som har hatt dramatiske konsekvenser for partiet. Konsekvenser som har medført at tidligere Likud utenriksminister David Levy har stiftet sitt eget parti. Svekkelse til tross - en Likud regjering vil om ikke velte, så i hvertfall bremse den videre utviklingen i fredsprosessen. På én måte er Likud enklere å forholde seg til i en politisk forstand enn Arbeiderpartiet. Man vet hva de står for - det legges ikke skjul på det. Yitzak Rabins arbeiderparti er derimot nødt til å føre en langt mer tvetydig og obskur politikk med tanke på de store meningsforskjeller og høye temperatur i interne israelske forhold.

På samme måte som svart-hvitt tankegang rundt de israelske forhold ikke gir et analysert nok bilde av virkeligheten blir den palestinske opposisjonen til fredsprosessen like ofte framstilt som på uforsonligheten par excellence. Slik er det nødvendigvis ikke. Den palestinske opposisjonen deles gjerne inn i en sekulær og en religiøs retning. Den tradisjonelle sekulære opposisjonen til Arafats Fatah-fraksjon, de venstreradikale og marxistiske retningene PFLP og DFLP, ble svært svekket etter Sovjetunionens fall (derfor litt ondskapsfullt på folkemunne kalt «dinosaurene» idet de identifiseres med en historisk fortid) har fremdeles støtte i vesentlig grad blant intellektuelle. Det er i forbindelse med det forestående valget disse grupperingene nå febrilsk prøver å få fotfeste på Vestbredden etter å ha hatt sine respektive hovedkvarter i Damaskus. Valget representerer for dem et surt eple de må bite i - valgdeltagelse er lik en motstridig aksept av Oslo-avtalen - vel vitende om at de på sikt vil bli utradert skulle de boikotte valget. En viktigere sekulær retning består av kretsen rundt Hanan Ashrawi og Haidar Abdel Shafi, som var de innledende fredsforhandlerne under Madrid-konferansen. Som menneskerettighetenes voktere utgjør denne gruppen en betydelig torn i øyet på et selvstyre under Arafats ledelse som stadig forverrer statusen i forhold til menneskerettighetene i selvstyreområdene.

Den religiøse opposisjonen blir viet en oppmerksomhet som i særlig grad preges av et unyansert syn på tingene. Hamas er på lik linje med resten av opposisjonen vel vitende om at den på sikt ikke har noe annet valg enn å forholde seg til prosessen. Siden Hamas som politisk gruppering har en rettmessig posisjon på den palestinske politiske arena i kraft av sin store masse av sympatisører er en dialog mellom partene en nødvendighet.

Opposisjonen på begge sider må for framtiden belage seg på å forholde seg til at prosessen er en irreversibel realitet, samme hvor skakkjørt og lite rettferdig denne måtte være. Det ligger ingen interessante momenter i å spekulere i hvorvidt fredsprosessen er død eller om den lever. Selv om den til tider henger i en tynn tråd har den nå engang kommet for å bli. En sak bør likevel være klart: Hvis avtalen ikke har som mål å føre til en uavhengig palestinsk stat vil det hele på sikt ha vært forgjeves.

MARTIN YTTERVIK

Artikkel automatisk generert, 01/10-95, kl. 19.06 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.