Julius Paltiel - norsk jøde i Auschwitz

Aschehoug

Den nødvendige reprisen

Å overleve har vist seg å ikke være nok. Det må dokumenteres også.

På tross av alt er fortellingen om en overlevende fra Auschwitz, fortalt av Julius Paltiel til Vera Komissar. Boken tilhører en sjanger det ikke er verdt å eksperimentere alt for mye med. En øyevitneskildring tjener sjelden på alt for store kunstferdige krumspring - bøker om overlevende fra krigens utryddingsleirer blir derfor fort forholdsvis identiske. En klar styrke ved denne boken er derfor nettopp åpningssekvensen.

Et problem med Holocaust-litteraturen er at jødedom nærmest automatisk kobles med rollen som viljeløst offer. Tusen års tilstedeværelse i europeisk kultur overskygges av tidenes mest spektakulære forsvinningsnummer. Et europeisk folkeslag er blitt erstattet med bøker om ondskapens banalitet. Det blir forutsigbart og ubehagelig lesestoff av slikt. Den menneskelige natur er engang slik at mens det var nærmest ubegrenset hvor mange jøder man kunne sende i krematoriene går en klar grense for hvor mye de fleste orker å lese om det.

Holocaust var mulig fordi det ble applisert til «de andre». Man gikk systematisk til verks og drepte folk som sa «oy» til hverandre, eller som kanskje var i slekt med folk som sa «oy». Mer skulle det ikke til. Og mer skal det ikke til for at Holocaust i ettertid blir et særområde innenfor krigshistorien. Mer enn en tredjedel av alle nordmenn som ble sendt til konsentrasjonsleirer var jøder. Allikevel finnes det nok av dem som vil reagere på denne boken som «enda en Holocaust-bok».

I dette perspektiv åpner Komissar og Paltiel På tross av alt med nærmest en liten genistrek. Paltiel introduseres ikke som det forurettigede offeret, men nærmest som en seierherre i egenskap av å være i live. Bruken av ordene «hytte» og «jul» i samme avsnitt slår ubønnhørlig fast at dette er et stykke norsk krigshistorie. Ingen som sier «god jul» på Gråkallbanen etter å ha kommet fra hytta kan kalles noe annet enn norsk.

Et aspekt ved deportasjonen av jødene fra Norge som det tidligere har vært skrevet lite om er den særbehandlingen jødiske fanger fikk allerede før de ble sendt til Tyskland. Beskrivelsen av segregeringen mellom fanger på Falstad leir er opprivende lesning. At alle mekanismer for jødeutryddelsen i den grad utspilte seg på norsk jord er noe man tør anta de fleste er uvitende om.

Paltiels beskrivelser fra Auschwitz er på samme tid unike og velkjente for den som har lest skildringer av andre overlevende tidligere. Denne type bok er så viktig at Paltiel og Komissar ikke tar noen sjanser på å være utilgjengelige eller kryptiske. Hver eneste av de sparsomme referansene til jødiske skikker er grundig beskrevet, hvert eneste ord på tysk er oversatt til norsk. Dette gjør boken anvendelig til bruk i skolen for selv svært unge lesere.

Det er verdt å merke seg hvilke ting Komissar og Paltiel ikke fremhever i På tross av alt. Jødehat hos nordmenn nevnes ikke med et ord, og det dveles ikke ved den klanderverdige entusiasmen noen elementer innenfor norsk politi demonstrerte under oppsporingen av norske jøder. At Paltiel, i likhet med alle andre jøder som flyktet eller overlevde konsentrasjonsleirene, ikke fikk nevnverdig kompensasjon for å ha mistet sine eiendeler eller sin butikk blir også vel storsinnet behandlet. Man har formodentlig følt at en beskrivelse av fascismens konsekvenser ikke er rette stedet å komme med et angrep på den norske selvgodheten.

I arbeidet med På tross av alt har Komissar og Paltiel helt tydelig tatt mange hensyn. Hver eneste hjelpende hånd er nevnt ved navn, boken er lettlest og oversiktelig skrevet, teksten er holdt i en nøktern tone. Med så få vitner til Holocaust i dette landet har det vært tvingende nødvendig å skrive en bok som er uangripelig og som forhåpentligvis kan nå ut til mange lesere.

Paltiel og Komissar har laget et verdig historisk dokument.

BJØRN GABRIELSEN

Artikkel automatisk generert, 01/10-95, kl. 19.07 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.