![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Oversatt av Ragnar Hovland
Cappelen
Det burde ikke være nødvendig å selge Sharons unge som romanen bak filmen The Snapper - Roddy Doyles bok står særdeles godt på egne ben.Med utgivelsen av Sharons unge er to av iren Roddy Doyles romaner om Barrytown, en fiktiv bydel i Dublin, tilgjengelige på norsk. Sharons unge og forgjengeren, The Commitments, har ikke bare Barrytown som fellesnevner, de er begge filmatisert, og det med stor suksess. Jeg har ikke lest The Commitments, men besitter den de samme språklige og fortellertekniske kvaliteter som Sharons unge ja da har vi å gjøre med to romaner som fortjener minst like mange lesere som filmatiseringene har hatt seere.
Ser man bort fra at boktitler helst skal klinge godt, burde Sharons unge heller ha hett «Sharons graviditet». Vi følger nitten år gamle Sharon Rabbitte fra hun forteller foreldrene sine at hun er gravid til det nye medlemet i Rabbittefamilien ser dagens lys. Ungen er unnfanget under lite hyggelige omstendigheter, et resultat av en av Sharons mange rangler, og familie og venner lurer svært på hvem faren er. Sharon takler nysgjerrige omgivelser så vel som bondeanger og de fysiske plager svangerskapet fører med seg på en måte som tilsier at hun har ekstremt godt med ben i nesen. Til tider takler hun problemene litt for godt til at det blir helt troverdig, men for all del, det er virkelig befriende å lese en bok som tar for seg livets vanskeligere sider uten å bli en helsvart tåreperse. Sharons unge er en fortelling full av varme, men den blir aldri sentimental.
Det er først og fremst utnyttelsen av det enkle, hvilket slett ikke er enkelt, som slår en i møtet med Doyles roman. Boken består nesten utelukkende av dialog (selvfølgelig måtte det bli en film av dette!), dialog uten krimskrams, uten kunstpauser, uten intrikat billedbruk. Menneskene bare snakker, med og forbi hverandre, om ubetydeligheter og om hverdagens reelle problemer og mysterier. Man må bare ta hatten av seg for en forfatter som makter å drive en historie fremover på denne måten uten at det blir monotomt. Det er Sharon og faren hennes, Jimmy senior, som står i sentrum, stort sett oppholder vi oss enten på familien Rabbittes kjøkken eller på den lokale puben. Overgangene mellom scenene er elegant enkle; «- Dette finner jeg meg ikke i, sa Jimmy senior. Han skubba stolen tilbake og reiste seg og gikk mot baren. - Hva går det av han? spurte Bimbo Bertie. De reiste seg for å følge etter Jimmy senior.»
Ved å skyte inn dette lille avsnittet mellom to partier som følger Sharon, sier Doyle faktisk alt om hvordan faren har det og om samholdet kameratene imellom.
Barrytown er en utpreget østkantbydel, romanens persongalleri består av hva vi liker å kalle enkle slitere, Doyle går dem tett innpå livet, utleverer dem på en måte, men han er aldri nedlatende. «- Forsiktig! For Guds skyld, sa Jimmy senior. - Du ødelegger den stakkars vesle jævelen.»
Herr Rabbittes reaksjon på at barna slåss om en hundehvalp er prototypisk for bokens tone, språket er rått, ofte litt naivt, men det formidler også en sjelden varme. Med fare for å høres pinlig klisjeaktig ut er det fristende å si at mange skilsmisse-familier kunne ha hatt ett og annet og lære av familien Rabbittes fargerike samtaler rundt kjøkkenbordet. Undertegnete trengte et par sider på å vende seg til saftige verb-bøyninger som garantert hadde ført til tre røde streker på skolen, ikke fordi de virket unaturlige ut i fra konteksten - men rett og slett fordi det er uvant med så gjennomført muntlig tale på trykk. Både Roddy Doyle og oversetter Ragnar Hovland fortjener utvilsomt honnør for overbevisende gjengivelse av Barrytown-beboernes sosiolekt, alle som er blitt utsatt for et par sosialrealistiske ungdomsromaner vet hvor ille, og fullstendig feil, det fort kan bli når muntlig slang skal overføres til boksider. Språkbruken i Sharons unge virker ekte, dialogen glir naturlig og sikkert.
TONE VELLDAL