BOK J.F.Johnson Tandberg:

Roman

Kolon 1995

Darwinisme på dop

Nattens joker tar leseren med til en miljø hvor det ikke så hyggelig, hvor det heller ikke er grunn til å trekke forfatterens troverdighet i tvil.

Selv om hans bakgrunn er langt fra normal, er den ikke unik i forfattersammenheng, det mest kjente norske eksemplet er Arthur Omre, han debuterte riktignok ikke før han var 48, men ellers likheten stor, og dette ikke bare rent biografisk.

Tandberg henter sitt stoff fra et miljø han beviselig har kjennskap til, i romanen lagt til kriminelt miljø iKøbenhavn, et sted som sikkert er hardere, men ellers ikke så ulikt Oslos.

Hovedpersonen i boken er Martin, hans bakgrunn sies det lite om. Det eneste klare er at han er norsk, og har har i tiden før han slo seg ned i København, reist rundt på Jylland som discjockey, en jobb han også har i København. Jobben kaster ikke så mye av seg: mens en av kompisene hans, Jan, kjører Porsche, kjører ikke Martin noen ting.

Martin er m.a.o. en ganske normal noen-og-tyveåring, hybelhuset han bor i er slitent og befolket med slitne folk i underholdningsbransjen. Jan bor der også, men har ganske god økonomi, han kjører nemlig den klassiske taktikken å selge seg til frustrerte, middelaldrende damer, som betaler bra for å disponere underlivet hans en halvtimes tid mens mannen er på jobben.

Selvfølgelig blir Martin med, og ledemotivet i boken er satt: penger, penger som ikke behøver å føres opp på noen ligninger. Martin får seg en Ford Mustang, flytter inn i et penthouse med Jan; og here we go.

Dette er en saga om dekadense og menneskelig forråtnelse, hvor seddelbunker byttes mot dop, sex og død. Det er miljø hvor karrierestigen går fra utkikkspost på hjørnet, til bartender og daglig leder i et bordell til pushing av hvitt pulver, hvor 150 000 i cash ikke er et oppsiktsvekkende beløp.

Martins miljø består ikke bare av lysskye individer, men de har alle det til felles at de innehar visse sider som ikke tåler dagslys, og alle har det kronisk travelt: «Verden var halve tørre joints i askebegeret. Han fikk aldri tid til å røke en hel.» I slike miljøer er det livsnødvendig å ha venner, men: «- Finnes ingen avtaler, mann. Ingen venner. Ingen sannhet.» Det er Darwinisme på dop.

Det er tredje persons fortelling som følger Martin i et kompakt språk, her er det ingen lange utredninger eller dveling ved ting, saker skjer og så er det videre. Personene som dukker opp blir ikke særlig grad forklart inn i fortellingen, de sklir inn, og kan forsvinne like lett. Boken er skrevet i et muntlig språk, hvor norsk, dansk og engelsk blandes med dopslang. Metaforene er ikke akkurat fulle av poesi, blomster og solnedgang, og det er temmelig mange scener som ikke ville ha gått gjennom sensuren hadde dette vært film.

Nattens joker er lettlest, og tankene fløy stadig vekk mot Arthur Omres første bøker - patetisk nok - men likhetspunktene er for mange til at de kan oversees… og det er pent ment. Men selvfølgelig er det en del hardere i de kriminelle miljøene i dag enn for seksti år siden, og grafiske beskrivelser av ultravoldsekvenser er i dag noe mer godtatt, noe Tandberg utnytter fullt ut. Det største problemet er at en del av karakterne kan være vanskelige å skille helt fra hverandre; det er så mange som driver med det samme, at det er lett å gå litt surr.

Jeg vil ikke akkurat påstå at Tandberg er en ny Omre, men det er en god start.

Morten Abrahamsen

Artikkel automatisk generert, 01/10-95, kl. 19.07 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.