BOK Øystein Lønn: Hva skal vi gjøre i dag?

Tilsynelatende

Det er underlig hvordan ordet tilsynelatende dukker opp i enhver omtale av god novellekunst, denne sjangeren som nesten ikke er.

Han er en forteller, men det er blikket som står i sentrum, også i denne fjerde novellesamlingen siden debuten for nesten 30 år siden. Mindre distansert observerende enn i den forrige, Brageprisbelønnede Thranes metode, og med en ny ømhet for sine karakterer, men forsatt nøkternt og uten mange utfyllende forklaringer. Her er lite personbeskrivelser eller «indre» observasjoner, Lønns prosjekt synes fortsatt å være at det kan være nok å se, hvis du «ser nøye på det du er mest redd for» og «innrømmer det du ser», slik han lar noen av menneskene gjøre i de 9 novellene i Hva skal vi gjøre i dag?.

Men mange av dem vet nok ikke riktig hva de er mest redd for, bare at det er noe som ikke er bra. Mennene i novellene er på forskjellig vis rammet av kriser - de er blitt forlatt av kona, har mistet jobben eller gått konkurs, én har en dødssyk kone, og den minste av dem, skolegutten Andres, blir konfrontert med døden for første gang. Men det er bare i liten grad snakk om krisemaksimering, det er ikke den plutselige umulige situasjonen som blir beskrevet, snarere den resignerte, kroniske krisen, som bare kommer litt sterkere til syne av og til. Som den dødssyke kvinnen sier: «En kritisk fase (...) Jeg kan ikke huske annet enn kritiske faser. Kan du huske et eneste år som vi ikke oppfattet som kritisk? Kan du huske et eneste år da vi ikke trengte oppmuntring?».

For når ting ikke føles helt bra, er det ofte dét som skal til, det er så lite som kan gjøres, men særlig kvinnene i novellene gjør det. De har sterke rygger, skarpe blikk og varme hender, og de spør stadig om det er «bedre nå?». Og selv om det ikke er noe i handlingen som gjør noe som helst bedre for disse menneskene, bringer spørsmålet, eksplisitt uttrykt i mange av novellene, implisitt i de andre, dem videre. Kanskje handler novellene om noe så enkelt som å bry seg om. Hverandre, og hele den hverdagslige verden som omgir oss, med sine fantastiske lys, farger, lukter og mennesker.

For ømheten i novellene er ikke bare representert av kvinner som spør om det går bedre nå, den er ikke minst tilstede i fortellerens eget blikk for skjønnheten i den tilsynelatende kriserammede verdenen han skildrer. Det er svale sommerdager, svette sommerdager, vinterdager med tørr snø og vinterdager med våt snø, det er havlys og fjellys og dirrende åkerlandskapslys. Tilsynelatende bare omgivelser, men Lønn lar dem komme til syne så de virkelig omgir. Spillet mellom årstider, vær, lys og mennesker, er selvfølgelig ikke nytt, men samspillet mellom dem er uvanlig levende og mangetydig. Visst er det tydelige kontraster og paralleller mellom indre og ytre verden, men ofte er det ikke lett å finne noen entydig sammenheng, det er bare så tydelig at det henger sammen. Et sted i kaoset og usikkerheten Lønn beskriver hos sine menn(esker), finnes det, blant annet gjennom dette forholdet mellom innside og utside, del og helhet, en harmoni, en trygghet så liten at det nesten ikke er noe å snakke om, men nok til at man kan leve med den.

Det er dette nesten ikke noe Lønn er en mester i å skrive om. Man skjønner ikke alltid hva det dreier seg om eller hva som er meningen med det, man er ikke alltid sikker på at det er noe poeng engang - kort sagt, det handler om å leve. Og å stoppe opp, se seg rundt og spørre «Hva skal vi gjøre i dag?». Oppmuntre hverandre?

Erle M. Stokke

Artikkel automatisk generert, 01/10-95, kl. 19.07 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.