FILM Kjærlighetens kjøtere Regi: Hans Petter Moland Norge 1995

Prater først, skyter siden

Treffer blink hver gang

Svalbard, krigen og oljeplattformer er rimeligvis populære settinger for filmatisk analyse av den norske mannen. Men det følger ikke automatisk at bare det er kaldt nok, og skuespillerene grimete og skjeggete nok, så blir det spesielt interessant. I sjangeren «norske menn får frostbitt og selvinnsikt» kan det ikke være mye tvil om at Kjærlighetens kjøtere er den klart beste hittil.

I lengre tid har den ustabile, infame Randbeck og den kjølige Holm overlevd i ødemarken gjennom en komplisert konsensus om hva som utgjør korrekt etikette. Larsen bryter dette mønsteret, delvis ved at han ikke helt lever opp til deres forventninger om å være sart, femininisert og forfinet. Til tross for spennende fangstscener, hundesledeturer og skyteepisoder, er det nettopp her dramatikken ligger - i de sammensatte personlighetene. Kjærlighetens kjøtere er ikke en forutsigbar rite du passage-fortelling om gutten fra byen som lærer å bli mann ute i naturen. Det er ikke fortellingen om forfatteren, forskeren og villmannen; en akademisk anekdote med et illustrerende lite poeng. Det er en film om mennesker og kjærlighet. Den ser bare ikke sånn ut.

Den groteske fremtoningen til Skarsgård blir troverdig gjennom hans patetiske sentimentalitet - ofte en forutsetning for sann grusomhet. Den tause Sundquist spiller ikke rollen til den observerende vismannen, glattbarbert skalle og mikroskop til tross - oppførselen til Holm bunner først og fremst i en vegring mot sterke følelser og utbrudd. Og riktignok skriver Larsen dikt og spiller fiolin, men det er også bare halve sannheten om ham.

Den klaustrofobiske, lukkede fortellingen stiller nesten urimelige krav til de tre hovedrolleinnehaverene, som alle står den av. Eidsvolds medfødte frekke oppsyn formidler flere følelser og tanker i hver scene enn den samlede spillelengden til Kristin Lavransdatter. Skarsgård spiller randpsykotisk mystiker på en måte neppe noen andre vil kunne gjøre etter ham. Sundquist blunker ikke når hans samboere skyter innendørs men blir hysterisk når han oppdager han har lus - og det virker helt rimelig.

Et gjennomgangstema i konflikten mellom Larsen og Randbeck er sistnevntes insistering på at hundene skal behandles brutalt. Etterhvert som filmen skrider frem settes denne holdningen i større perspektiv, og skikkelsen til Skarsgård utvikler seg gradvis til å bli stadig mer menneskelig og mer frastøtende. Særegenhetene og nykkene til de andre hovedrolleinnehaverene utvikles på samme vis; Larsens falskhet og svermeri, Holms forvrengte rasjonalisme.

Så mye is og snø, så mange istapper fra barter, og samtidig så dyptloddende, medrivende og underholdende. Det er til å bli lyrisk av.

Bjørn Gabrielsen

Artikkel automatisk generert, 01/10-95, kl. 19.07 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.