![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
(The Bridges of Madison County)
Regi: Clint Eastwood
USA 1995
Det er mye å si til utroskapens fordel.Et søskenpar oppdager at deres nylig avdøde mor var utro mot deres far da resten av familien var på landbruksmesse en gang på 60-tallet. «Nå oppdager jeg at mellom kake-lotteriene var moren min Anaïs Nin,» utbryter datteren. I fire flyktige dager hadde mor (Meryl Streep) et forhold til en fotograf fra National Geographic (Clint Eastwood). Det var ikke eksepsjonelt, ekstravagant eller utrolig, det var bare en vakker liten kjærlighetshistorie mellom to voksne mennesker.
At det kan bli film av slikt beviser at Eastwood er en av USAs mest oppegående regissører innenfor det etablerte systemet. Han har vært steinhard, beintøff og blodkul. På tide å finne på noe nytt.
Importbyrået arrangerte for noen uker siden en førpremiere, der de inviterte utelukkende var kvinner. Dersom en film vises utelukkende for kvinner tar, mange det som et tegn på at den ikke er særlig god. Dersom en film vises utelukkende er menn, finnes det skjellig grunn til å tro at filmen er direkte ulovlig. Kanskje dette sier noe om menn og kvinner. Antagelig sier det mest om markedsføring og behovet for nisjer.
Dette er en kvinnefilm i den forstand at følelser ikke uten videre formidles ved at man sprenger noe i luften. I stedet går man rundt og føler litt til. Det tar en god stund før hovedrolleinnehaverne havner i samme seng og siden det er et vitenskapelig bevist faktum at alle kvinner alltid krever langt forspill, vel, så må det være en kvinnefilm, da. Boken som ligger til grunn for filmen har blitt markedsført på samme premisser av samme grunn.
Clint Eastwood er temmelig selvsagt som fotografen. Ingen lar seg forbause der han sitter med stålgrått blikk over kjøkkenbordet og skrøner om reportasjeturer til Afrika. Å velge Meryl Streep som italiensk immigrant er noe mer uventet. Meryl Streep er omtrent like italiensk som Denzel Washington. Men ved nærmere ettertanke har også han spilt italiener (Stor ståhei for ingenting), så Stoltenberg tok vel feil. Det er italienere vi alle er.
Ikke all utroskap begås på pur faen. Ofte er det vel egentlig godt ment, som tilfellet er i Broene over Madison County. Fotografen er så oppover ørene forelsket at han ber henne reise fra familien. Hun er så betatt at hun faktisk pakker koffertene. Men så reiser hun ikke allikevel, og de fire dagene blir til et søtt og sårt minne. Det blir et vannskille i hennes holdninger og livsinnstilling, men ikke i hennes daglige gjøremål.
I løpet av filmens spillelengde holder de to hovedrolleinnehaverene mange samtaler om hva kjærlighet er, om hva som er meningen med livet etc etc. Det blir aldri dumt eller pinlig. Det blir riktignok heller ikke åndløst spennende, bevares, det er vel ikke noe mål i seg. Broene over Madison County er noe så sjeldent som en litt kjedelig, god film.
Det er befriende å se en romantisk film som ikke er en romantisk komedie. Så jævlig festlig er kjærligheten dog ikke.
BJØRN GABRIELSEN