Film Boomerang

Regi: Trond Kvist Norge, 1995

Den endelige versjonen

Sjelden ser man en dokumentarfilm som i så sterk grad ser ut til å sette to streker under sitt eget fasitsvar.

Som tittelen tilsier tar Boomerang for seg de etterhånden legendariske politivoldsakene i Bergen som utspant seg for en stund tilbake. På grundig og etterrettelig vis tar regissørene for seg de forskjellige aktører i saken. For en tilskuer uten dypere innsikt i forholdene virker det som om hele problemstillingen løses på lerretet og at den mest tenkelig rimelige konklusjonen blir trukket tilslutt. Dette skyldes ikke at filmskaperene trekker bastante konklusjoner, men at de benytter seg av en disiplinert og troverdig tilnærmingsmåte til stoffet.

Til tross for at det nok er urettferdig mot Boomerang, er det svært vanskelig å ikke sammenligne den med Store gutter gråter ikke. Begges kvaliteter hviler i stor grad på hvilken tillitt filmskaperne har oppnådd i det man gjerne kaller belastede miljøer. Forskjellen ligger i at Boomerang er temmelig streng og saksorientert, mens Store gutter… i større grad konsentrerte seg om hovedaktørenes personlighet. Riktignok kunne Store gutter… bli noe klønete til tider, men den respekt den avtvang for sitt prosjekt og sine hovedaktører gjør den til en dokumentar av største format. Boomerang har ikke denne menneskelige vinklingen, noe som ikke gjør den like fengende qua film.

Boomerangs rent journalistiske kvaliteter kan som sagt være betydelige. Det er lite å utsette på den tekniske utføringen. Man må allikevel spørre om Bergens boomerang-saker er gefundnes fressen for en dokumentarfilm, eller om det ikke er en vel teknisk affære der de impliserte er for mange til at tilskueren oppnår et nevneverdig personlig forhold til problemstillingen.

Selvfølgelig er boomerang-sakene viktig. Hvor viktig avgjøres i stor grad av hvordan de blir omtalt og behandlet i fremtiden.

BJØRN GABRIELSEN

Artikkel automatisk generert, 01/10-95, kl. 19.07 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.