BALLETT Rudolf Nurejev og Ludwig Minkus: Don Quixote

Nasjonalballetten Den Norske Opera

En strålende Beatrix Balazs er hovedbeholdningen i Nurejevs poetiske Don Quixote.

Den første russiske produksjonen av Don Quixote for Bolsjoi i Moskva ble koreografert av Marius Petipa i 1869. Da Nurejev gjenopptok balletten i Wien i 1966 var det med betydelige egne inngrep rettet mot å øke den dramatiske effekten, likevel er hans helaftensutgave en etterkommer av det typiske Petipa-mønsteret; underholdning hvor virtuose solodanser, lidenskapelige pas-de-deux, humoristisk mime og karakternumre følger hverandre. Det blir ikke poetisk i romantisk forstand, men verket har sin egen poesi.

For å holde historien innenfor totimers-grensen, måtte Nurejev gjøre visse kutt, men han maktet å destillere essensen av Cervantes' fortelling.

Balletten er kunstnerisk strukturet for å reflektere heltens pilgrimsreise. Han raser frem for å rette opp verdens skjevheter, men blir stadig skuffet i sin kamp. Balletten åpner i Don Quixote studerkammer. Han holder til blant mytomane bøker og prøver å finne livets mening gjennom dem. I et feberanfall en kveld drømmer han om den ideale skjønnhet og de nattens redsler som truer en slik skjønnhet. Han tilkaller sin tjener Sancho Panza og reiser avgårde for å redde sin drømmepike. Den andre delen av andre akt består mest av divertissements. Quixote befinner seg blant mennesker han har liten sympati for, og det er gjensidig. Han blir først ertet, så blir det hele mer alvorlig. Sancho forstår vertenes onde hensikter, men skyves til side for divertissementene. Quixote har en drøm om perfekt skjønnhet, et destillat av piken han drømte om og skikkelsen som trøstet ham i gaten i annen akt. I annen akts annen scene kommer det til et møte mellom Don Quixote og Skjønnheten: Imidlertid er møtet en illusjon. Etter denne sekvensen drar Quixote og Sancho videre til nye eventyr i ridder i skinnende rustning-stil, til kamp mot vindmøller og angrep på svin.

Som ung og talentfull danser oppfant Nurejev individuelle trinn, kjeder av trinn og kompliserte geometriske mønstre og benyttet dette i mye av sine koreografi for å fremheve egen hurtighet og teknikk og ballerinaens plastisitet og vitalitet. I denne premieren er en kompromissløs klarhet den tydeligste sjarm-elementet, i Balazs plastisititet og bevegelser. Teknisk fremhevet hun seg nettopp med de egenskaper en moderne heltinnerolle krever, hun var lett, myk og balansert. Immateriell som en ånd, samtidig frisk og duftende. En kroppsliggjøring av en vakker drøm, en kysk forførerske som ble til luft - og beundrere sto igjen med medrivende minner og solid trøst ved hennes nærvær.

Den andre og tredje akten lar Balazs portrettere Kitri, og hun viser skuespillerevner i meget sterkt følelsesladede scener, særlig i den utmerkede pas de deux i tredje akt som gir stykket dets verdensomspennende popularitet. Hun viser en flytende, grasiøs og harmonisk linje som får vanskelige trinn til å virke enkle og former akrobatiske prestasjoner om til utrykksfulle gester.

Tidligere har jeg alltid sett det som selvsagt at Suttie og Balazs er Nasjonalballettens ideelle partnere, men i denne premieren er dette vanskelig å se, om ikke ved et utvendig blikk, så innvendig. Det er ingen tvil om at Suttie er en glimrende danser fysisk, han viser teknisk bravur, når opp i de høye sprangene og fyller helteroller med driv, men temperamentsmessig viser kombinasjonen av hans fysikk og positur i luften - som handler om å sammensmelte fysiske proporsjoner og bevegelse - mangel på estetisk følelse.

I Don Quixote er også den sceniske disponisjonen av «Havene i Barcelona»-sekvensen rotete og uorganisert, akkurat dette virker ikke som en nasjonalballetts arbeid.

LIAO RAN

Artikkel automatisk generert, 01/10-95, kl. 19.07 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.