![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Det Norske Teatret
Hovedscenen
Iren Reppen er en dyktig aktør - men mangler den helt store provokasjonskraften. Innholdet er lett erotisk og konstaterer bare tingenes tilstand.Litt røyk siver ut blant instrumentene - i det blå lyset, en atmosfære av lett sensuell og samtidig relativt likegyldig erotikk: Iren Reppen er en temperamentsfull og fri sanger og danser, men det blir nok - rent «kjønnspolitisk» - mye tomme slag i luften, om det da overhodet er slag. Med totalt passive mannlige medspillere, bortsett fra Žn, som tvert om går nesten over stag: en fyr som aksentuerer selvopptattheten til det ekstreme, og en hang til å fortape seg i egne dansenumre mens hun lever seg inn i sitt…
Men når dette er sagt, og vi altså forstår hva det er vi har å forholde oss til, er det klart at Iren Reppen er en skuespiller med stor evne til å overskride det auto-erotiske og selvsentrerte og som makter å sjarmere. Den androgyne og forvirrede kjønnskampen er ikke helt blottet for energi - enda det antydningsvise samleie m. forspill mer virker som selveksponering enn som kåt gjensidighet. Det teatrale aspekt ved kjønnskamp og kjønnsliv fremheves naturlig nok (!); vår annen natur (vanen) har som kjent mye av teatret i seg også utenfor scenen. Det var ingen kjedelig forestilling, men jeg opplever den mer som en energisk og øyeblikksvis litt vemodig konstatering av en tingenes tilstand, enn som uttrykk for noen vrede eller ironi. Iren Reppen synger at hun er «uten skam, og som et lam», og det virker faktisk slik. Mens mannen står tilklint med barberskum på overkroppen, og et hjerte tegnet der.
PETER SERCK