![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Regi: Janken Varden
Oslo Nye Teater
Maksim Gorkijs belærende humanisme blir utvendig - og mangler bæreevne for budskapet.Allerede den brune scenografien av romantisk 1800-tallskarakter lover ikke godt: stykkets «ugudelige og forapte» mennesker fremstilles med påståelighet. Det er en folklore der Nattherbergets «lasaroner og tjuvepakk» blir ufarlige aktører i situasjoner som mest fungerer som komikk med fyll og pengemangel som motiver. Når Natasja forteller «fileren» at han skulle være snillere mot kona si - og at «det er fælt å dø», blir det en av de mange øyeblikk da vi savner den reellt tragiske dimensjon. Trivialitetene mangler overskridende kraft, det blir en blanding av barneteater og en slags operette: en tam fargerikdom - livløs tross alt bråket.
Skuespilleren, utmerket spilt av Morten Røhrt, tar sitt liv. Og det heter: «Vi er alle overflødige her i verden.» Dette absurde standpunkt motsies av en idealistisk belærende Per Frisch - som Satin, et ledig og karaktertypisk spill som i likhet med flere andre skuespillerprestasjoner er til ingen nytte på grunn av en så konvensjonell regi. Selvsagt har dette historisk interesse - men må det ikke som kunstverk betraktet overføres - og translateres i kunstnerisk forstand - til vår egen tid? Må ikke Maxim Gorkis eksplisiterende humanisme og direkte belæringer - som disse fra Frisch - slipes hardere til for våre dagers publikum? Historier gjentar seg ikke - med mindre det skjer som farse. Og det er nettopp hva dette blir.
Humanistisk kitsch
Det som en gang i tiden fungerte som blodig alvor, det blir i dag en tidtrøyte for et publikum som til syvende og sist kan glede seg over tannløsheten fordi draktene og hyggen ved å gå i teater blir hovedsaken. Tonja Sandborn spiller utmerket, temperamentsfull ung dame, og Helge Reiss samspiller slett ikke verst mot Eli Anne Linnestad i hennes dødsleie-tablå. Duc Mai-The er en livsmodig og frisk ungdom. Det er dårlig gjort å by skuespillerne tekst hvor tonefall og atmosfære ikke makter å bære et budskap dersom det ikke brytes mot ukonvensjonelle sceniske løsninger. Den «postmoderne» hang til å bruke populærkunst som rettesnor for seriøse kunstuttrykk, viser seg nå for tiden gang på gang som en alvorlig feil i teatret. Denne Sturm-und-Drang-humanismen blir bare latterlig i slike kulisser. Det er forskjell på bevisst og ubevisst bruk av kitschens muligheter. Dagens store misforståelse ser ut til å være at man kan bruke kitschen som en tilnærmet historiserende realisme.
Til tross for at forestillingen tidvis tar seg opp, forblir dette hovedinntrykket: en patos uten bæreevne for ordene, samt en hverdagslighet blottet for magi. Den patetiske mordhistorien blir bare latterlig, og sentenser som «Mennesket må ha respekt for seg selv» klinger hult og likesom for å motsi stykkets manglende evne til å ta menneskets lodd på alvor: en overtydelighet som umulig kan interessere oss. Det finnes øyeblikk da jeg foretrekker revy.
PETER SERCK