BOK Stephen L. Talbott: The future does not compute

O'Reilly & Associates, USA, 487s
(Akademika Bokhandel, Oslo)

Digital revolusjon:

Fortiden truet av fremtiden

Internetts blotte eksistens vil ikke borge for demokrati, desentralisering og ytringsfrihet for alle.

Stephen L. Talbotts bok The Future does not Compute er sterkt kritisk til den teknologiske utviklingen som karakteriserer slutten av dette århundrede. På i underkant av 500 sider får vi en innføring i absolutt alt han har tenkt om dette emnet de siste 25 årene.

Misjonerende rolle

Talbott skriver i luddittenes ånd - maskinknuserne som herjet den engelske landsbygden på begynnelsen av 1800-tallet - i et forsøk på å dempe de sosiale konsekvensene av den industrielle revolusjonen. Å knuse den moderne teknologien, er imidlertid ikke den mest nærliggende strategien. Hvis vi skal følge Talbotts syn om at maskinene manifesterer sider ved mennesket, ville det omtrent være som å gå løs på oss selv med hammer. Talbott inntar en misjonerende rolle i forhold til de av oss som ikke konfronterer dataskjermer, TV og Internett med påkrevd skepsis.

Talbott ser i datamaskinen århundreders forsøk på å abstrahere eller kvantifisere det menneskelige over på en liten prosessorbrikke, - og setter nå lit til at den skal innfri våre forhåpninger om fremtiden. Til tross for fascinasjon for Internettkulturens røtter i 60-tallets motkulturer, er Talbott skremt over en naiv oppfatning om at Internetts blotte eksistens borger for demokrati, desentralisering og ytringsfrihet for absolutt alle.

Heismusikk

Et grunnleggende problem er datamaskinens fortidsmessighet, - slik de må være basert på historiske kvantifiserbare data. Lar vi maskinen beskjeftige seg med fremtiden, kan den ikke annet enn å gjenskape morgendagen i gårsdagens bilde. På den måten låser vi oss i en sirkel-logikk, - istedenfor å søke svar i oss selv.

Talbotts gode intensjoner og refleksjoner over teknologien drukner desverre i ordrikdom, eksempler og gjentagne poeng. Talbott unngår ikke at hans budskap ender opp som en irriterende tekno-muzak, - heismusikk man helst prøver å unngå.

Talbott gjør det til et poeng at han velger å flytte fra storbyen, vekk fra maskinene, til et lite sted der de ikke engang har datamaskiner på skolen. At hans egne barn på denne måten aldri får opparbeidet seg nødvendig kunnskap for å forholde seg kritisk til noe som helst, er hans egen sak. Arrogant tiltenker han ikke andre mennesker å gjøre egne gjennomtenkte og reflekterte valg. Det Talbott i boken presenterer som innsikt, minner mer om en form for utsikt, der han står høyt hevet over de han forsyner med nåden. Han nekter å innse at ny teknologi også gir grobunn for en annen type mennesker, - en MTV-generasjon med visuelle evner som han aldri har fått muligheten til å utvikle, men som ikke av den grunn har oppgitt evnen til kritisk tenkning.

Monolog

Stephen L. Talbott representerer en bølge av amerikanske intellektuelle, som ser sin egen fortid truet av fremtiden. Det må kunne kalles reaksjonært, og er ingen fruktbar måte å bevege seg fremover på. Talbotts prosjekt er dessuten gjennomført så mange ganger før, blant annet av den undrende, søkende og spørrende finske filosofen Georg Henrik von Wright, - på en måte som inviterer til diskusjon og ettertanke. Talbott fører en overveldende monolog, han gjør det med megafon, og den formen for fanatisme kan gjøre enhver tviler til optimist.

JAN-SVERRE SYVERTSEN