[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

BOK Jean-Paul Sartre: Fordømt til frihed, eksistentialistiske tekster

(oversatt av Poul R. Mørch-Petersen)

Det Lille Forlag, 93s

Den fordømte friheten

Kan det være rom og tid for dykk ned i filosofiske funderinger rundt den menneskelige væren, frihet og eksistens midt i vår hastige, hektiske og mobile flimmervirkelighet?
For de ilsomme og tidspressete foreligger det nå en snar, om enn begrenset mulighet for værens-innsikt, i og med at et lite knippe Sartre-tekster nylig utkom i dansk språkdrakt. En viss ironi ligger det i at det er Det Lille Forlag som fremstår som begrensningens foregangsmenn med en samling på knappe 93 sider med utdrag fra seks ulike originalverker av Jean-Paul Sartre. En innskrenkningens håndsrekning kan være av det gode når det gjelder Sartre, kjent som han er for sine uferdige gigantverk. Men har utgiveren brukt skalpellen i den grad at verk-amputasjonene ikke kan rettferdiggjøres i den foreliggende samling?

Begrepet frihet

Fordømt til frihed konsentrerer seg om tekster fra den tidlige perioden av Sartres eksistensialistiske filosofi og utelater det senere forfatterskap, der han i større grad søkte å integrere eksistensialisme og marxisme. Utdragene er for det meste hentet fra Sartres filosofiske hovedverk Væren og Intet, stutte brokker er også valgt fra bl a Kvalmen, Ego'ets transcendens og Hæfter til en moral. Flere av Sartres mest kjente og omtalte filosofiske tekster og eksempler er samlet i boken.

Det er bredde, ikke fordypning i ett spesifikt tema som vektlegges i samlingen. Dog utgjør Sartres frihetsbegrep hovedkomponenten i tittelen og den sentrale midtdel i boken. Begrepet frihet virker også som en underliggende klangtone i de resterende utdragene som bl a belyser synet på væren, bevisstheten og selvet, behandler angsten, den vonde tro, møtet med den Andre og til slutt noen tanker fra etikken.

Hos Sartre er friheten absolutt og kompromissløs: «Jeg er dømt til for altid at eksistere hinsides min essens, hinsides min handlings bevæggrunde og motiver: jeg er fordømt til at være fri». Mennesket kan ikke finne en iboende grunn for sin egen tilværelse, det er overflødig og grunnløst kastet inn i verden. Hovedpersonen i Kvalmen illustrerer denne håpløshetens følelse når han konluderer med at eksistensen er fullkomment hensiktsløs, mangelen på nødvendighet er absolutt. Frihet blir hos Sartre koblet til angst idet alt ansvar kun ilegges mennesket selv: «intet kan sikre mig imod mig selv […] jeg må virkeliggøre meningen med verden og min essens: jeg afgør den, alene, uden retfærdiggørelse og uden undskyldning».

Frihet og etikk

Den pessimisme som tilsynelatende fremtrer kan i neste øyeblikk vris om til å bli en frigjørende mulighet for blant annet å unnslippe den psykologiske determinisme og fatalisme. I eksistensialismen er ikke mennesket sett på som fastlåst i forutbestemte og evige kategorier, bundet til sitt lodd og sin skjebne. Sartre skriver derimot: «hele min fortid er der, uafviselig, påtrængende, bydende, men jeg vælger dens betydning». Mennesket har alltid mulighet til, i enhver situasjon, å velge seg selv på ny, omdefinere seg selv og sine mål og handle utfra andre og ubrukte beveggrunner. Men friheten er underlagt etiske bestemmelser. Sartre skisserer en grense for dens utlevelse: mennesket skal ikke se den Andre som middel, men ha både egen og andres frihet som mål. Samtidig bør mennesket søke mot autentisk væren; det skal vedstå seg sin frihet og selv være sitt opphav.

Eksistensialismen

Her til lands kan det kanskje snakkes om en sped eksistensialistisk renessanse de siste årene, hvis det ikke har vært et tilfeldig anstrøk av nostalgi. Har det eksistensialistiske tankegods noen resonans i 90-årene? Vår tid med sitt ironiske, tvetydige, arrogante og desillusjonerte vesen, vil lett finne den eksistensialistiske moral og søken etter autentisitet flau, foreldet og umulig. Men eksistensielle spørsmål er intet historisk fenomen. Eksistensialismen er i tillegg en innflytelsesrik bestanddel av etterkrigstidens idŽkompleks og et innblikk i retningen er verdifull av den grunn.

Den overdrevne tekst-sparsommeligheten som knapt yter originalverkene rettferdighet, samt utdragenes «utkastethet» eller løsrevne nyplassering, er en innvending mot samlingen. Men amputasjonene legitimeres gjennom at bokens intensjon har lykkes, den gir en tilgjengelig introduksjon og innførende presentasjon av hovedtrekkene i Sartres eksistensialisme med vekt på originaltekster, ikke sekundære fortolkninger.

En filosofisk smule for de som er på vei.

BENEDICTE TREIDER

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

[ Hjem ][ Søk ][ Hjelp ] [ Teasers | Perspektiv | Aktuelt | Opinion | Kritikk | Ute & Inne ]
Artikkel automatisk generert, 01/10-95, kl. 19.06 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.