KUNST Torgeir Rebolledo Pedersen, Jostein Kirkerud, Edith Lundebrekke:

Uten tittel RAM Galleri (åpen til 8. oktober)

Naiv-dystre spørsmål til Gud

Diktet kan leses når man går seg halvt svimmel i ring, og der har vi sirkelen. De monokrome maleriene opptas i den samme ramme av demonstrativ enkelhet, og samspillet mellom sirkel og kvadrat bølger ut i disse spektralanalysene på kortveggene.

Man har gjort et forsøk på å skape en helhet av tre kunstnere som arbeider hver på sitt felt, slik at dikteren Torgeir Rebolledo Pedersen lager teksten, maleren Jostein Kirkerud står for maleriene, og tekstilen er Edith Lundebrekkes verk. Jeg antar at man ikke velger samspillende kunstnere ved ren loddtrekning, men pressemeldingen har ikke gitt utstillingen noen tittel, og jeg kan heller ikke se noen samlende ide. Vel, hvis altså ikke sirkel, bølgebrytning og kvadrat tilsammen utgjør en helhet i forsøket på sirkelens kvadratur, i en rent dekorativ sammensetning, men som kjent går ikke sirkelens kvadratur opp.

Maleriene prediker en intens fortetning, som man fremdeles kan ane ild i en vulkansk sten. Teppene er renslige nok, i sin stilfulle teknodynamikk. Diktet på gulvet gir inntrykk av et lite, forvirret jeg, som sitter og funderer over N og DA og stiller naiv-dystre spørsmål til Gud, som om jorden virkelig sa ja da Han viet himmel og jord. Man leser diktet, og går fire ganger med hodet bøyd vridd i ring. Sammenhengen mellom denne erkenaivisme og billedmaterialet rundt reduserer så hele sulamitten til noe ungdomsskoleaktig, «feil-klode» svermerisk intetsigende. Treenigheten slår sine enkelte deler i hjel.

Poesi & billedkunst

Dog ser jeg også i dette tilfellet forsøket på en ide, et minste felles multiplum av sirkel, kvadrat, og møtet mellom de to. Som igjen reflekterer møtet mellom tre kunstgrener, og det skulle liksom være symbolikk. Joda, det er også det, en klar parallell, men, samtidig som man insisterer på samkjøringen, har man da også til de grader insinuert de tre kunstarters fullstendige fiendeskap, hvorav to attpåtil er rent visuelle, og skulle henge sammen, og gudene skal vite at prinsippet om å forene billedkunst og verbalt språk er utmerket, sjeldent og godt. Men her har pubertetsnaivismen blandet seg med impotensen, som i et riktig samlende slagord a la «Ild og vann, hand i hand».

Eksperimentet som sådant er kanskje den samlende ide i utstillingen, og med en nærmest fatalistisk mangel på selve troen på å forene elementene utover det rent geometriske, der diktet kan innpasses i tranedansen ved å bli laget sirkel av, synes man å ha mislykkes med vilje i prosjektet poesi & billedkunst.

Ram galleri har hittil utmerket seg med en rekke installasjoner av høy kvalitet, til dels med et strengt, minimalistisk uttrykk. Hvis dette var hensikten med denne utstillingen har det enkle formspråket brutt sammen under vekten av seg selv, og det som overhodet bærer sammenhengen er like spennende som en kasserolle. Man har nærmest sementert fordommer rundt blanding av kunstarter, og ingen idealisme skal kunne hjelpe en så fordømt Lille Trille tilbake til livet, hvis det er her man mener å stå i dag.

SIMEN MIDGAARD

Artikkel automatisk generert, 01/10-95, kl. 19.06 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.