KUNST Payram: Nostalgia

Fotogalleriet
(varer til 22. oktober)

Eksiltilværelse med kosmetisk ramme

I Fotogalleriet stiller den Iranske eksilkunstneren Payram ut sine fotografier under tittelen Nostalgia. Payram er født og har sin utdannelse fra Teheran, men er bosatt i Frankrike. Det er ikke alltid at eksiltilværelsen gir et legitimt grunnlag for nostalgi. Hva er det han er nostalgisk over, og hva er det han lengter etter?

Fotografiene er fløyelsmyke i overgangen mellom det helt sorte og det helt hvite, og lyset brukes snarere som objekt enn belysning. Felles for alle bildene er at det er mennesker involvert. I flere av portrettene er hodet, eller bare ansiktet mørklagt eller helt visket ut. Personen er da representert gjennom ulike objekter som gamle passbilder, fjær, trær, speil, kortstokk-kort med tallet syv (som står for det intuitive), arabisk skrift og bøker.

Billedforbud

Ofte er stearinlys beveget i rommet foran linsen, eller lyset følger silhuetten til personen som er avbildet.

Med lang lukkertid gis effekten som i Høst (se ill.). Dette bildet hører til i en serie på 5 bilder med tittelen De fem årstider - de eneste fotografiene som har en undertittel utover temaet Nostalgia. Symbolene er tydelig i forhold til botanikk, vekstmetaforer og etnisitet. Piken dekker ansiktet selv med hånden, noe som gjør personen mer aktiv. Løvet er ordnet som et slør eller ornamentikk og presser piken lengre inn i billedrommet, samtidig som hun trer frem igjen på grunn av lyset som følger silhuetten. Lyset treffer de nakne føttene og understreker det sårbare. Det tildekkede ansiktet forteller om det islamske billedforbud. På grunn av at billedrommet ikke er bygget opp med perspektiv, men med flere lag over hverandre blir ikke symbolikken så teatralsk.

Passbilder

Bildet midt på langveggen kan sees som en kontrast. Foran et speil på et bord ligger et brev og noen tørkede roser. I speilrammen er det festet et gammelt passfoto av et barn. En kvinnehånd holder speilet og et ansikt kan skimtes. Hva har skjedd? Alt er klart for en dramatisk fortelling.

Måten fotografiet er arrangert på gir assosiasjoner til Boltanskis installasjoner. Den gjennomgående bruken av passbilder av barn og relikvier som tilsammen skal fortelle en historie. Hos Boltanski blir betrakteren detektiv, men her blir historien for tydelig oppe i dagen.

Et underlig element som går igjen i alle bildene er en kosmetisk ramme som ligger tett opp til og følger kanten på fotografiene. Den minner om perforeringen på filmen som ofte er med i fotografier når det skal bevises at bildet er komponert i øyeblikket, og ikke i mørkerommet. Muligens er rammene lagt inn for å for å presse bildet bakover. Bildene er ikke hva de øyeblikkelig ser ut som, men pretenderer å representere fortid, og rammen er der for å bekrefte distansen både til nåtiden og betrakteren.

Tarkovsky som erstatningskultur

Ikke bare assosieres tittelen Nostalgia til Tarkovskys film med samme navn. Bruken av stofflighet og den bevisste bruken av teksturer (gamle murvegger osv.) gir sterke indikasjoner om at Payram er opptatt av Tarkovskys filmer. Utgangspunktet i eksilet er også det samme. Tarkovsky sier om Nostalgia: «Working all the time in Italy I made a film that was profoundly Russian in every way: morally, politically, emotionally». Tarkovskys film er etnisitet som sted-egen; genius loci. I Payrams fotografier blir det med unntak i Høst, et bilde på - eller erstatning for - nostalgi.

Dessverre er det også sjeldent at Payrams bilder hever seg over det stemningsskapende og dekorative.

Det er for enkelt å si at Payram hører til en annen kultur, og at budskapet ikke kan leses med det vestlige øyet. Payram er altfor godt bevandret i vestlig kunsttaktikk. Fotografiene ligger tett opp til det tidlige franske fotografiet og bildene handler ikke om etnisitet og tilhørighet, men om stemninger.

Poder man Boltanski på Tarkovsky og planter det i Iran, får man muligens en Payram når man kombinerer det med fransk eleganse og utsøkt smak.

TONE HANSEN