BOK Trond Berg Eriksen: Helse i hver dråpe. Innspill om etikk, kunnskap og omsorg.

Universitetsforlaget

Blodig alvor

Det kan virke som om alt Trond Berg Eriksen produserer skriftlig utgis i bokform. Kanskje også med berettigelse?

Berg Eriksen har tidligere blitt kritisert for å bare gulpe opp synspunkter fra den enorme masse bøker han sluker. Han mener ingenting selv, sier man, bare refererer.

Denne kritikken har han forsvart seg godt mot selv. Det er et studium for seg å syntetisere og trekke linjer mellom fagområdene og tenkerne, og å vise at de kan ha klare fellestrekk og alle være bundet av de samme mentale strømningene og realhistoriske forhold. Kontekstualisering er stikkordet. Man har også ment Berg Eriksen er for populariserende i formen, men det er da en kunst i seg selv å omsette innholdet i tungleste bøker til et lettfattelig språk. Dessuten kan allmenngjøring av ekspertviten helt klart være av det gode.

Denne gangen er det vanskelig å påstå at Berg Eriksen ikke mener noe, da store deler av boken er svært subjektiv og lite refererende.

I sitt siste fremstøt er det helseomsorgen generelt og legestanden spesielt som tvinges under Berg Eriksens idehistoriske lupe. Boken har blitt til på bakgrunn av en del foredrag han har holdt for ansatte i helsesektoren, samt den rolle han har hatt og de erfaringer han har gjort som etisk veileder i et råd for behandling av pasientklagesaker, underlagt helseministeren.Ved å male med bred pensel og redegjøre for sentrale trekk i legevitenskapens historie fra Hippokrates til nåtid, vil Berg Eriksen vise at legens rolle i dag tydelig gjenspeiler den spesialisering og radikale teknologiske endring som har skjedd i moderne tid. Dette har vært en utvikling på godt og ondt. På den ene siden: økte kunnskaper og forbedrede helbredelsesmuligheter, men på den annen: de stadig mer tekniske og upersonlige behandlingsrutinene. Det vi ender opp med er et moderne menneske som skyr sykehusene, men bruker enormt med tid og penger på ulike instanser og hobbies der man får rikelig med oppmerksomhet og anledning til å dyrke og utvikle selvet. Det er dette Lasch har karakterisert som en narsissistisk kultur.

Berg Eriksen vil vise at holdningen til menneskekroppen og tuklingen med den tydelig gjenspeiler de ulike tidsepokers verdensbilder og natursyn. Her opererer han med det nærmest sprekkeferdige kulturbegrep. Fra å ha vært noe tilnærmet ren natur engang, har også menneskekroppen i moderne tid måttet gjennomgå sterke kultiveringsprosesser. Dette har ikke bare vært av det gode, noe også Elias og Foucault kan fortelle oss. Ser man bort fra ulike typer naturmedisinsk praksis, er ikke sykdoms- og skadebehandlingen lenger preget av et holistisk verdenssyn der menneskekroppen sees som en helhetlig, unik organisme med særegne kjennetegn og behov som skiller seg fra andre individers. Slik informasjon man bare får ved å bruke tid på pasienten og lære vedkommende å kjenne på nært hold. I dag er behandlingen derimot preget av et syn på mennesket som en mekanisme, hvis kroppsdeler ved defekter enten kan repareres eller byttes ut. Sjelen og legemet er adskilt, slik legemet er oppdelt. Ingen leger er utdannet til å ta seg av mennesket som helhet, men bare ett og ett delområde for seg. Sjelen er overlatt psykiatrien.

Det er i sammenhenger som dette viktig igjen å spørre seg om vi i det hele tatt kan tillate oss å bruke fortidens mennesker til å veilede oss i slike spørsmål. Har fortidige løsninger virkelig noe å lære oss i dag? Kan fortiden belyse prosedyrer med relevans for våre praksiser og dilemmaer? Kan man begrunne at Kants etikk har og bør ha evig gyldighet på tross av enhver historisk og geografisk ramme? Kanskje, og kanskje ikke? Historien er blind. Der noe vinnes i «fremskrittets» tjeneste, går noe annet tapt på veien. Det er det tapte humanisten skal gjenfinne og påpeke, samt vise at utviklingen kanskje like gjerne kunne gått en annen vei enn det vi tror den virkelig gjorde. Slik kan vedkommende også være en veileder når det gjelder å tolke og avsløre vår egen komplekse tilværelse. Men det er ikke historikerens oppgave å felle dommer eller sette normene, mer enn det er vår alles oppgave. Slik Weber har påpekt, kan vi ikke lenger vente oss at vitenskapen skal fungere som en politisk veileder i retningsskapende valgsituasjoner. Hvordan vi vil ha det, må vi selv ta stilling til. Derfor er det også jeg synes Berg Eriksen blir for normerende i sin kritikk av helseomsorgen, eller mangel på sådan. Dette mest pga. hans mangel på forslag til veier å gå for å nå sin ideelle tilstand, som på toppen av det hele er svært tilbakeskuende. Fortid er viktig for å vise at vi står i klare tradisjoner på kjempers skuldre, men ingen av oss ønsker oss tilbake dit. Det blir også vanskelig for ham å opprettholde et ensidig negativ inntrykk av helsesektoren hele boken igjennom. Berg Eriksen får et problem når man trekker frem at pasienten i dag har flere rettigheter enn noensinne, ikke minst i forhold til klageinstanser og krav om likebehandling.

Fortiden kan vi ikke gjøre noe med. Nåtid er et produkt av fortiden, og tar man sjansen på å skissere normativt en ønsket tilstand for fremtiden, må man også komme med forslag til veier å gå for å komme frem. Berg Eriksen nøyer seg ikke med å skildre en utvikling. Han må også mene noe om den. Og når bakgrunnen for kritikken nettopp er utviklingen selv, blir det vanskelig å fordele skyld eller finne alternativer. Tradisjonen har ikke tilbakevirkende kraft, og etterpåklokskapen har ingen noengang blitt særlig klokere av. Det har alltid vært lettere å påpeke feil og mangler enn å komme med konstruktive, praktiske forslag til retninger som leder ut av det moderne uføret. Det er klart at ingen tror på en objektiv vitenskap lenger, men man bør alltid passe seg for historikere som virker normerende. Berg Eriksen påpeker problemet med å la psykiatrien dømme, men oppgaven er heller ikke hans.

Som de fleste bruker Berg Eriksen første og beste anledning til å ri et par kjepphester og jage et par syndebukker opp på fjellet. Utvalgskriterier for bruk av illustrerende eksempler kan neppe være påkrevet, og Augustin, Dante og senantikkens Caput Mundi er gjengangere. Andre perspektiver kunne sikkert også anlegges. Som sedvanlig går det også her hardt utover teknologien, massemediene og Freud. Middelalderens og den kristne tenknings kroppsfilosofi sniker seg inn i noe som lenge så ut til å skulle bli en heller malplassert etikkhistorie, men ellers finnes bare enkelte skjønnhetsflekker. Boken er mer springende og mindre stramt komponert enn Berg Eriksens tidligere essaysamlinger, og bærer et sterkere preg av å være løsrevne fragmenter, som bak et skalkeskjul av å skulle omhandle samme tema, utgis under en felles rubrikk. Slik gjentar han lett slikt han har behandlet før.

Berg Eriksen er kanskje retorikeren fremfor noen her til lands, og holder således i hevd en antikk tradisjon som er på vei ut av den offentlige debatten, ikke minst den politiske. Som tidligere skriver han et lettlest språk, der tankegangen kan følges uten annen balast enn en smule personlig interesse for temaet han behandler. Formen preges noe av at tekstene opprinnelig er muntlige manuskripter, men i retorikerens verden forblir dette et marginalt problem.

Berg Eriksen brer all sin belesthet utover papiret, og belærer selv de lærde med interessante synspunkter, pussige iakktagelser og illustrerende eksempler fra vår mangslungne kulturhistorie. Likevel er den noe ydmyke og lett spørrende holdningen der hele tiden, samt humoren, som er et av Berg Eriksens mest fremtredende og vellykkede pedagogiske virkemidler.

Det gir seg vel selv hvem denne boken passer best og er ment for, men vi har alle som regel en masse å lære av Berg Eriksen. Denne gang mindre enn tidligere. Dette er slett ikke hans beste bok, men det var vel heller aldri meningen. Et godt stykke venstrehåndsarbeide!

Gunnar Kristiansen

Artikkel automatisk generert, 01/10-95, kl. 19.06 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.