![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Når norske forfattere skal diskutere Bosnia mister enkelte av dem av syne de prinsippene de ellers forfølger. Tidligere tiders skjemaer for hva som er politisk korrekt mister sin gyldighet i møte med en virkelighet som er komplisert og splintret.I våre tider er forfatterene en utsatt yrkesgruppe. I store deler av verden er de forfulgt, de gir stemme til opposisjonelle standpunkter, de hever seg over konformiteten som mange autoritære regimer krever. Den norske forfatterforeningen med dens formann Thorvald Steen i spissen gjør en kjempejobb for ytringsfrihetens vilkår i en brutalsiert verden. Som formannen selv har poengtert har dette arbeidet også ført til at innsikten i ytringsfrihetens vilkår på hjemlig grunn, og kunnskapen om norsk innvandringspolitikk er blitt mye bedre. Ytringsfriheten har blitt den norske forfatterforeningens varemerke i offentligheten og det selger, ikke minst fordi spørsmålet om ytringsfrihet er avideologisert i det norske ordskiftet. Ytringsfrihetssaken samler derfor en forfatterforening som i store deler av etterkrigstiden har vært herjet av indre stridigheter. Men i spørsmålet om Bosnia har ikke foreningen klart å holde sammen, i sommer sendte en rekke franske intellektuelle og kunstnere ut en erklæring, den såkalte Avignon-erklæringen. Erklæringen gikk inn for aktivt forsvar av republikken Bosnia-Hercegovina fra FNs side, det vil si med militær makt. Forfatterforeningens styre støttet ikke erklæringen, men den ble underskrevet av en rekke kjente norske forfattere. I Klassekampen gikk debatten høyt mellom Edvard Hoem og Jon Michelet. Hoem forsvarer bruk av makt for å stanse folkemord, Michelet mener at NATOs innblanding øker faren for en storkrig som vil ramme hele Balkan. Når så norsk forfattersentrum arrangerer et åpent debattmøte om Bosnia skjer det snodige at forfatterene - ved hjelp av invitert ekspertise - ender opp med å diskutere hva som faktisk skjer i Bosnia. Dette er i og for seg interessant, men det er åpenbart for alle at de rent faktiske opplysningene om krigens årsaker og dens gang er solid dokumentert.
Det åpenbart paradoksale i at en rekke norske forfattere som i andre sammenhenger gjør seg til de varmeste tilhengere av et fargerikt fellesskap, ikke ønsker å gi sin uforbeholdne støtte til den mest mutietniske statsdannelse som overhodet finnes ble ikke berørt.
Motviljen mot stormaktsinnblanding og tradisjonen for å tolke slike hendelser som imperialistiske, dominerer forestillingsverdenen til Jon Michelet og en rekke andre som ikke har skrevet under på Avignon-erklæringen. Michelets holding arter seg mest av alt som en refleks fra den gangen den revolusjonære retorikken dominerte, i dag gir den seg uttrykk i at man frasier seg ansvar for å støtte de som USA tilfeldigvis støtter.
Den norske forfatterforeningens styre har med sin manglende støtte til Avignon-erklæringen ikke maktet å se de grunnleggende realiteter i saken. En internasjonalt anerkjent stat med et demokratisk styresett ønsker å få militær støtte for å opprettholde sin eksistens mot krefter som i utgangspunktet nekter å anerkjenne de samme demokratiske rettighet Den norske forfatterforeningen så aktivt ellers kjemper for.
Nå har tiden reddet forfatterforeningens styre denne gangen. Det har blitt sluppet bomber i Bosnina og de bosniske serberne ser ut til å krype til forhandlingsbordet. Hadde derimot stormaktene valgt å la truslene forbli tomme denne gangen også, hadde forfatterforeningens styre fått en samvittighetssak av dimensjoner på sine skuldre.
Neste gang en lignende situasjon dukker opp får vi anta at Den norske forfatterforeningens styre tar konsekvensene av sitt ellers så sterke engasjement for de forfulgte og bespottede. Det er ikke sikkert man blir reddet av bombene neste gang.