![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Rachid Boudjedra, en av de mest leste forfatterne i Algerie og Frankrike, er truet på livet av de islamske fundamentalistene, og må leve i dekning beskyttet av livvakt. Men han fortsetter å skrive.I dette ferske intervjuet forteller den 54 år gamle forfatteren, en av de få algeriske intellektuelle som fortsatt bor i hjemlandet, om bakgrunnen for fundamentalistenes forfølgelse av ham, om begrunnelsen for å bli og fortsette det litterære arbeidet, og om de praktiske forholdsregler han må ta mot drapstrusselen.
Siden 1992 har over 40.000 mennesker mistet livet i den væpnede konflikten mellom regjeringsstyrker og islamske fundamentalister i Algerie.
- Det er et spørsmål om indre overbevisning. Den fanatiske fundamentalismen er dypt urettferdig og frastøtende. Altså må jeg skrive mot den. Men jeg innrømmer at i lengre arbeidsperioder trekker jeg meg tilbake til Frankrike.
- Tror du at du kan forandre noe med bøkene dine?
- Det gjør jeg faktisk. Det som spesielt fascinerer meg ved å skrive er akkurat denne makten til å sette noe i bevegelse. I romanene mine blander jeg alltid personlig erfaring med Historien. Det etterlater spor i leserens bevissthet.
- Også i dine motstanderes?
- Du vil knapt tro det, men litteraturen, kunsten, livet overhodet irriterer og uroer fundamentalistene slik, at til og med skrivingen er et instrument mot hat og drap.
- Du kan rolig si rett ut hva det betyr: I en moské i Alger dømte man meg ganske så offisielt til døden. Riktignok umiddelbart etter at min roman «Solstikk» var kommet ut på arabisk…
- …hvor du åpent går ut mot islams seksuelle tabuer.
- Det står jeg ved.
- Og hvordan håndterer du trusselen som du nå må leve med daglig?
- Først tok jeg den svært rolig. Men siden 1993, etter drapet på min venn Tahar Djaout og andre forfattere, har livet mitt forandret seg fullstendig. Jeg har gitt opp min faste bolig, og skifter stadig bosted. I Alger lever jeg under jorden - i andre byer, i Constantine eller i det sørlige Algerie, kan jeg bevege meg relativt normalt.
- Er du bevæpnet?
- Ja. Det er nesten pinlig for meg å innrømme det, siden jeg er pasifist og sjokkeres av vold. Men jeg har ikke noe valg. Altså bærer jeg alltid en pistol på meg. Og cyanid. Heller svelger jeg en cyanid-kapsel for å dø fredelig, enn å gå gjennom den barbariske torturen som terroristene piner ofrene sine med.
- Jeg tror også at jo mer kjent man er, desto større blir fundamentalistenes frykt for de mulige konsekvensene av et attentat. På den annen side kunne også det motsatte være tilfelle: At man kunne bli drept som stedfortreder for alle de andre kritikerne. Jeg vet ikke hva som går for seg i disse folkenes hoder. I hvert fall er jeg av den faste overbevisning at alene det faktum at en livvakt beskytter meg døgnet rundt, bringer fundamentalistene helt ut av fatning. De er nemlig feige.
- I det minste viser de seg som fanatiske krigere i en borgerkrig med uvisst utfall.
- Du gjør en stor feil når du snakker om en borgerkrig i Algerie. En borgerkrig utspiller seg alltid mellom to eller flere parter fra det samme folket - det er ikke tilfelle hos oss. På den ene siden står riktignok fundamentalistene, på den andre finner du imidlertid bare militæret. De intellektuelle, demokratene, hele Algeries sivile samfunn tenker ikke på krig, det lider bare under den daglige redselen, under drapene, voldtektene, ødeleggelsene.
Der Spiegel/Morgenbladet