USAs NESTE PRESIDENT?

En pensjonert 4-stjerners general, forhærværende forvarsjef, forhærværende sikkerhetsrådgiver, forhærværende Golfkrigsvinner har startet en valgkamp forkledd som promosjonsturne for sine memoarer «My american journey». Colin Powell, svart, vokst opp i South-Bronx, er den amerikanske drømmen, og litt til.

Powellmania er på vei

ERLING DOKK HOLM

26 byer har han turnert og hver eneste dag svarer han unnvikende på om han stiller som presidentkandidat. Alle vil ha han, republikanerne, demokratene og ikke minst Ross Perot som etter fadesen ved forrige valg, der han stilte som uavhengig kandidat har startet en nytt parti.

Colin Powell har gått den lange veien til topps i det militære systemet gjennom Vietnamkrigen, den kalde krigen, avspenningen og Gulfkrigen. Som militær- og sikkerhetspolitisk rådgiver har han vært nært knyttet til både demokratene og republikanerne. Men som han selv skriver «Identifiser deg aldri fullstendig med en politisk posisjon. Det kan hende at denne posisjonen på et visst punkt blir uholdbar - og det vil også gjelde deg». Powells oppfatning av det politiske landskapet passer som fot i hose med det mange politiske kommentatorer kaller «The radical middle» - den radikale middelklassen. Denne gruppen er ikke venstreradikal i klassisk forstand, men den er opptatt av at USA gjenvinner sin tilstand som et sivilisert samfunn. I motsetning til de kristne konservative, som er på vei til å dominerer det republikanske partiet tror ikke «The radical middle» at dette kan oppnåes ved å innføre morgenbønn på skolen, fjerne adgangen til fri abort, renske ut alle særordninger for underpriviligerte og å oppheve alle restriksjoner på våpenbruk.

Colin Powell taler et pragmatisk språk og plasserer seg der velgerne i amerikansk politikk finnes; i midten.

Forakten for Washington

I dagens USA er politikerforakten enorm. Kombinasjonen av stadige avsløringer av respekterte politikeres mer frynsede økonomiske og private affærer kombinert med

en rekke media som fremmer en forestilling om at Washington og Det hvite hus snylter på resten av landet og kun plager vanlige folk er effektiv. 49% av befolkningen mener at regjeringen er kontrollert av lobbyister, 25% mener det er den konservative kongressen som har makten, mens kun 6% tror at Clinton har det avgjørende ordet.

1/3 av velgerne ønsker seg et nytt parti å stemme på, og alle andre undersøkelser og galluper peker i samme retning. Veglerne tror ikke lenger på politikerne, de ønsker seg en sterk, men anstendig mann. Colin Powell er denne mannen, for de hvite er han en krigshelt og en klok mann, dessuten snakker han ikke som en neger og har heller aldri vært blant Fiedel Castros omgangsvenner slik Jesse Jackson - som prøvde seg i 1988 - ble fremstilt som. For de svarte er han tross alt svart, og han har også støttet

positiv diskriminering av utsatt grupper, et av de heteste politiske temaene i USA om dagene.

En modig mann

Hvorfor er så «The radical middle» på politisk leit, hva er det som Clinton, den mest konservative demkraten som har sittet i Det hvite hus ikke har som Powell representerer. Først og fremst er Clinton merket av at han er president. Som Powell selv sier i et intervju med Der Spiegel «Til tider åpnebarer det seg for alle politikere i den vestlige verden at de håp og forventinger som velgerne har er djevelsk vanskelig å oppfylle» Likevel har Powell noe som ligner på et eget program, det er til forveksling likt det Ross Perot kjørte i 1992, et valg Perot ikke tapte pga. sine saker men pga. at han som person ikke virket overbevisende. Powell virker derimot overbevisende. Amerikanere har alltid hatt en visst hang til generaler og Dwight Eisenhower er om ikke spøkelset som kommer til syne bak Powell, meget mulig hans ideal. En rettskaffen mann som vant 2-verdenskrig, som siden tok sitt ansvar og bestemte seg for å styre landet.

Powells posisjon som militær kan vise seg å være hans viktigste kort. De militære er i folks øyne hevet over alminnelig og tarvelig partipolitikk, de representerer nasjonens enhet. Den amerikanske historieforståelsen hviler i stor grad på at USA aldri har vært okkupert og at dens styrker med jevne mellomrom foretar mer eller mindre hardisiøse operasjoner langt hjemme fra. Powell og Schwarskopf vant Golfkrigen, slik fremtrer i hvertfall bildet i opinionen.

Sine meningers mot

Promosjonsturneen har etterhvert artet seg mer og mer som en valgkamp, og mediainteressen har vært enorm. «Alle» har ønsket at han skulle stille, Time, Newsweek, CNN etc. har gitt ham oppmerksomhet som om han hadde proklamert sitt kandidatur. Det er et drøyt år igjen til presidentvalget og USA kjeder seg åpenbart, valgkampen er startet for fullt. De første primærvalgene, der det kjempes om nominasjonene i de enkelte partiene starter i feberuar. Bob Dole som er den republikanske veteranen har allerede i et par måneder foret media med stadig mer konservative og til dels reaksjonære standpunkter. Han har nærmet seg det evangeliske høyre i sitt eget parti, i og med at det er der velgerne også tilsynelatende har beveget seg. Men meget mulig har han forregnet seg kraftig. I et TV-intervju forrige uke uttrykte Powell sin støtte til fri abort, for positiv forskjellsbehandling av utsatte grupper, for en viss våpenkontroll, samtidig som poengterte sin støtte til dødsstraff. Det mest merkelige ved disse standpunktene er ikke å ha dem, men å beholde populariteten etter at dette ble kjent. Siden den rådende retningen i USA er høyresiden skulle slike uttalelser være ensbetydende med politisk selvmord. Amerikanske politiske analytikere er mektig overrasket. Mannen har kredibiliet som overskrider enkteltsakenes posisjon i befolkningen.

I det samme TV-intervjuet angrep han Calefornias guvernør Pete Wilson for «political pandering» etter at denne hadde angrepet en hver form for positiv forskjellsbehandling av utsatte grupper. Reaksjonen fra den politiske høyresiden lot ikke vente på seg, men Powell svarte elegant, sindig og overbevisende.

Hadde det vært valg i dag og han hadde stilt som uavhengig kandidat ville 33% gitt ham sin stemme, Clinton ville også fått 33%, mens Dole ville endt med 30%. I et valg med kun Clinton som motstander ville han vunnet lett med 54% av stemmene. Foredragsturneen har såvidt begynt og Powellmania er kun i sin statfase.

Arven etter Perot

Ross Perots nystartede parti kan vise seg å være det redsdkapet Powell trenger for å innta presidentembedet. De amerikanske partiene er ført og fremst kjenentegnet av at de er valgkampmaskiner. De ideologiske elementene er riktignok svært sterke, spesielt på høyresiden, men det vi forbinder med partivirksomhet i europeisk forstand blir i større grad ivaretatt av andre organisasjoner, som kirkesamfunnene, og som de nye folkebevegelsene «The Moral Majority» og «Christian Coalition».

Når Perot entret scenen foran valget i 1992 hadde han en kjernesak, underskuddet på statsfinansene. Hans hypotese er at denne byrden er på vei til knekke USAs fremtid, den vil belaste de kommende generasjoner og svekker også dagens økonomi. Dette er et forholdsvis abstrakt poeng for de fleste velgere, men har enorm gjennomslagskraft fordi det signaliserer USAs tapte storhet, og mobiliserer angsten for fremtiden. Powell har sagt at skattene vil øke fordi kongressen aldri vil kunne enes om kutt som virkelig monner. På denne måten har han på et absolutt kreativt sett redet grunnen for en skatteøkning, noe som av andre er betegnet som det nærmeste kommer et absolutt seg et religiøst forbud i USA.

Overvektens tilhenger

Powell var øverstkommanderende under invasjonen i Panama, en invasjon som er folkerettslig meget omstridt, og som hadde som formål å fjerne den tidligere CIA-lønnete diktatoren og narkotikahandleren Manuela Noriega. Ved en enorm militær overmakt ble all motstand knust effektivt. Denne resepten gjentok han i Gulfkrigen, han gikk ikke til angrep før han var sikker på seier. Også i kampen om presidentembedet er det tvilsomt om Colin Powell åpenbarer sitt kanditatur uten å være sikker på seier.

«The radical middle» er en ustabil og upålitelig velgerskare. De speiler det amerikanske samfunnets utvikling, de frykter morgendagen, de frykter den daglige volden, og de er svært usikre på om den modellen som USA er konstruert etter lenger har gyldighet.

Powell har neppe løsningen alene, men han representerer et håp om at det finnes en løsning hinsides den konvensjonelle politikken. Uansett hvordan det går ved dette valget - om Powell blir president eller ei - vil amerikansk politikk bli merket, og forandret.

billedtekst: Colin Powell: En gentlemann og en offiser
foto: Scanfoto