![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Mens vi spilte hadde Martin fortalt meg om livet sitt. Og vannet. Han var redd for å gi datteren vann. Tsjernobyl. Vi gikk ut i den trange kjøkkenkroken og så på Danja. 3 år gamle Danja sov sin søteste søvn. - Det eneste myndighetene har fortalt oss er at det kan lønne seg å koke vannet, sa Martin. Jeg vet at de ikke forteller hele sannheten, men hva skal jeg gjøre? Jeg koker vannet 3,4,5 ganger. Men tenk om Danja likevel får i seg den dritten? Fuck!
Martin hadde Dostojevski, Pusjkin, Shakespeare, Bartok og Beethoven fra gulv til tak. - Men hva faen hjelper det, brølte han. Hva faen hjelper det mot usikkerheten? Tenk om Danja drikker ren gift? Fuck!
Etterpå gråt vi, spilte Bartok og sjakk og drakk. Jeg lovet ham å undersøke mulighetene for å få arbeid i Norge. Bare noe jeg sa. Sa for å slippe unna. Halv fire gikk jeg. Vi hadde kommet nær hverandre. Eller rettere sagt: Jeg hadde kommet nær ham. Martin var en underlig blanding av grove never og finkultur. God underholdning.
Nå satt jeg på et hjørne ved domkirken i Warszawa og så torghandlerne trille forbi med hester og kjerrer. 1986. Eksotisk. Dagen før hadde jeg møtt en islandsk pike på toget fra Krakow. Hun ville ha meg på togtoalettet. Nå lå den fremmede sagakvinnen og ventet på meg i en billig pensjonatseng. Hun var ikke noen stor skjønnhet, men særdeles leken.
Pengesituasjonen var akseptabel. 1 dollar natten for rene lakner og frokost kan man ikke klage på, og vin. Vin var så billig at melkeprisene hjemme syntes astronomiske. Hjem. Jeg hadde ingen planer om å reise hjem. Eller mer eksakt: Jeg hadde ingen planer. - Du er fri nå, Pål, sa jeg til meg selv. 22 og så fri som det går an å bli.
Like etter begynte folk å strømme inn i kirken. Domkirken rett bak meg. Min lett vodkapåvirkede tilstand til tross fulgte jeg strømmen. Inn. Jøss! Kirken var stappfull av mennesker og røkelse og blomster klokken 7 om morgenen. Og siden alle andre knelte, datt også jeg ned på en bønnekrakk. Var i ferd med å lire av meg «Fader vår» på norsk, da det kom noe mot meg. Ord. Ord, nesten som kjøtt og blod. De sa: Når skal du begynne å leve? Når skal du begynne å leve?
Pål Mathiesen
Definitivt av Niels Chr. Geelmuyden og God-dag intervjuet skrevet av Pål Mathiesen finner du i på baksiden av Morgenbladets papirutgave! Abonnér nå!
[Hjem][Søk][Hjelp] [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]