![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
- Grunnen til at de mente jeg ikke kunne ta det opp var at de trodde jeg ville forherlige voldelige systemer, mens mitt ønske snarere er å problematisere den estetiske garnityren som ofte omgir det voldelige, og som gjør det mer spiselig, mer akseptabelt - og ikke minst mer tiltrekkende, sier Rekdal i en samtale med Morgenbladet.
Reaksjonene konseptet møtte innledningsvis er vel tegn på at voldsutøvelse i seg selv er veldig diskreditert. Hvordan er det blitt slik?
- I vestlige samfunn generelt har synet på vold endret seg, i hvert fall når det gjelder militær vold. Jeg tror at en nokså sterk medvirkende årsak til det er 2. verdenskrig, men det var en prosess i gang før det. Det kan man godt tilskrive et høyere opplysningsnivå, og en større åpenhet i det moderne samfunn i retning av å reflektere over seg selv. Når man har anledning eller lov til å reflektere over slike ting, vil de kanskje også bli betraktet som mer illegitime.
Når man gikk til krigen med faner og spill tidligere, med all mulig krigsbegeistring, så var det en veldig dobbel holdning til det samtidig. Det har aldri vært noen periode der man ubetinget har sagt at krigen er flott. Krigen har vært sett på som en ulykke, også - og det er vel de holdningene som har fått utvikle seg i et mer demokratisk samfunn.
Samtidig kommer voldsframstillingene tilbake i underholdningssammenheng?
- Ja, men voldsframstillingene har alltid vært rike i underholdningssektoren. De gamle greske tragediene var jo slett ikke uefne i så måte. Malerkunsten har hatt rikt monn av krigsframstillinger, som har forherliget den ene parten. Det har på en måte vært underholdningsvold for høy og lav. Grunnen til at den kanskje blir så dominerende i dag er at vi er så forbannet velstående. Vi har så mye av alt.
Jeg synes verden er full av paradokser omkring disse spørsmålene. Jeg tror det er et faktum at veldig mye av det vi fyller vår åndelige fritid med, enten vi går på kino, leser en bok eller hva som helst, det dreier seg om vold i en eller annen forstand. Men vi tenker ikke på det som vold.
Mennesket har en fantastisk fleksibilitet til å oppfatte ting i separate kontekster. Vi er verdisjonglører, alt ettersom hva som passer. Og dette er ikke et moralsk utsagn - jeg er veldig redd for å bli oppfattet som moralsk i denne sammenhengen - men mer en fastslåing av at slik er vi mennesker.
Utstillingen inneholder ikke en eneste avansert tanke. Det er ikke noen store forskningsresultater som framkommer, det er formidling på et rimelig nivå som de fleste kan forstå. Men det som gjør utstillingen annerledes er at man nærmer seg en problemstilling fra en uvant synsvinkel, som er det estetiske.
En vanlig utstilling om dette ville tatt utgangspunkt i vold. Det er det avisdebattene gjør også. De griper fatt i volden som sådan, og problematiserer ikke estetiseringen og hva den gjør med folk.
Du er ikke engstelig for at deler av publikum kan bruke utstillingen til andre formål enn refleksjon?
- Jo, men utstillingen er ikke så praktfull at den innbyr så veldig til det. Hvis jeg hadde gått for tanken om å lage en utstilling der våpen ble utstilt som kunsthåndverk, ville faren vært større.
Det vi har gjort i utstillingen er å trekke det moderne samfunn tungt inn. Jeg lurte faktisk på å stille ut en AG-3, men Forsvaret satte seg på bakbeina av forskjellige grunner, også legitime etter min oppfatning. De var redd for en slags våpenromantisering. En viss distanse er kanskje alltid en fordel.
Skoleklasser vil besøke denne utstillingen. I katalogen har du med en slags oppfordring til lærerne. Du er redd for at de vil komme med for mye pedagogiske og misjonerende oppfatninger på forhånd?
- Ja, det er jeg. Det har jo i alle år vært en diskusjon om hvor grensene går mellom det tillatelige og utillatelige. Ikke minst har det gått på sex og vold. En person på min alder som går inn i en tegneseriebutikk eller liknende og ser litt på det som selges der, vil bli veldig forskrekket over hvor mye eksplisitt vold som finnes for eksempel i tegneseriene. Vi har jo også hatt debatter om videovold opp- og nedad vegger.
Mitt budskap i den sammenhengen er at det er ikke ett bestemt uttrykk som er over grensen og ett som er på den andre siden av grensen. Dette vil alltid være en prosess, noe som man må forhandle om, diskutere. Dette er ikke enkelt, men samtidig er det nødvendig i et samfunn som forandrer seg hele tiden. At samfunnet forandrer seg hele tiden kan vi ikke gjøre noe med, det er hinsides vår egen makt til å kunne styre det. Man må akseptere forandringen, og akseptere den vanskelige utfordringen som ligger i å innse at du kan ikke peke på det og det virkemiddelet og si at det er utillatelig. Du må gå inn i en diskusjon, for eksempel med skoleelevene.
Underveis i arbeidet med utstillingen opererte du med en ide om å ha et enkelt fotografi av et drept barn som avslutning. Men det gikk du bort fra.
- Jeg er et menneske som relaterer meg veldig mye til bilder. Når jeg begynte å arbeide med det som fantes av bildemateriale, ikke minst moderne krigsreportasjer, fotojournalistikk, bøker som pendler i grenseområdet mellom det journalistiske og det fotokunstneriske, som tar utgangspunkt i krigssituasjoner - fikk jeg en økende følelse av at vi overfores så veldig med bilder at bildet har mistet sin effekt.
Akkurat som vi kan lukke igjen ørene for musikk vi ikke liker, virker det etter hvert som man kan lukke igjen øynene for bilder man ikke vil se, ikke reagere på.
Da jeg satt og skrev forslag til tekst, slo det meg at jeg fikk en vegring mot å skrive de ordene - «et drept barn». Fordi det var en aktiv handling å gjøre det. Jeg tenkte at hvis jeg setter opp et bilde av et anonymt drept barn fra en eller annen krig, så er det et bilde som folk har sett forferdelig mange ganger før, og sikkert reagert på på forskjellig måte og med forskjellig styrke. Men hvorfor ikke bare skrive det, så folk kan lese det - hvis de orker. Det er litt trass i det. For det første skal publikum kunne anstrenge seg såpass at de leser den teksten, for å kunne se at jeg har skrevet det. Og de som ikke leser det, kan nær sagt ha det så godt. For det andre oppfordrer jeg folk til å gjøre det samme som meg, til å skrive det og gjøre den aktive handlingen. For enkelte vil det virke meningsløst, men noen vil kanskje skjønne hva jeg mener.
Hensikten med bildet av det drepte barnet var å sette et punktum for utstillingen, ved å skrelle av estetikken rundt volden?
- Det jeg oppdaget var at jeg ikke unngikk estetikken. Uansett hvordan man ville presentert bildet, hadde det blitt et estetisk budskap. Selvfølgelig, det å skrive det rent tekstlig blir også et estetisk virkemiddel, men kanskje litt annerledes, som i denne sammenhengen kan skape litt friksjon i bevisstheten.
[Hjem][Søk][Hjelp] [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]